Om folkeskikk, læring og debatt – revisited

Jeg har blitt utsatt for en debattant som dessverre ikke klarer å oppføre seg anstendig. Til tross for gjentatte oppfordringer om at han (Daniel Joachim Kleiven) måtte fremvise folkeskikk og følge helt normal debattkutyme forsatte han med tullet sitt. Derfor måtte jeg statuere et eksempel, og sa at jeg ville slette en laaaaang kommentar han la igjen her, men at dersom han klarte å skrive en anstendig formulert kommentar, så skulle jeg la den stå.

Men jeg ombestemte meg, og valgte i stedet følgende løsning, som jeg formulerte i et svar:

Jeg ombestemte meg, og har kun slettet setninger som er ufine og usakelige, det vil si setninger hvor Kleiven kommer med usanne/uriktige påstander, eller hvor han rett og slett bare er uhøflig, nedlatende eller arrogant. Slike setninger har ingen plass i en redelig diskusjon.

Problemet er at det ikke ble så mye tekst igjen. Men sånn går det når man ikke klarer oppfører seg ordentlig. (Er det virkelig sånn de holder på i de religiøse tankesmiene, forresten.)

Om folkeskikk, læring og debatt

Denne saken er litt i utkanten av hva jeg vanligvis vier «spalteplass» til, men jeg synes likevel jeg skal vie plass til disse ordene. Fordi jeg føler det maktpåliggende.

Ateisme – i den grad det er en isme overhodet – kan anta ulike former. Noen vil velge en teologisk vinkling, for eksempel som følge av bibelens mange selvmotsigelser, spesielt knyttet til hva guden er og ikke er. Andre vil ha en moralfilosofisk tilnærming, basert på det høyst diskutable verdisynet bibelen og religionen representerer. Atter andre vil anlegge et vitenskapsteoretisk perspektiv, gjerne fundert på hva kunnskap er og kan være. Utgangspunktet for disse vil ofte være at bibelen er den eneste referansen til noe guddommelig, og som sådan et partsinnlegg som ikke støttes av objektive kilder, observasjoner eller fakta.

Min tilnærming til temaet er snarere av sosiologisk karakter: Hva innebærer overtroen for oss som mennesker, med våre ulike ståsteder? Hvordan kan jeg som rasjonell aktør forholde meg til troende og deres overtro? Og hvordan benytter troende, spesielt fundamentalister, ulike metoder for å unngå å forholde seg til sin tros mangel på noe objektivt erkjennbart? Og hvordan agerer de i møtet med argumenter?

Jeg har ikke vært meg selv bevisst denne posisjonen før jeg skrev en sak om en ung fundamentalist ved navn Daniel Joachim Kleiven. Saken handlet i korte trekk om en rekke feil og logiske brister, som du selv kan se via lenken. Etter en stund dukket Kleiven opp i kommentarfeltet her, og jeg antok at vi kunne få en grei diskusjon om saken, basert på hans opprinnelige påstander. Men den gang ei. Les videre

Om det innfløkte

Kristne – fundamentalister eller ei – siterer gjerne bibelen for å understreke sine poenger. Forutsetningen om at bibelen er sann fordi det står i bibelen legges ofte til grunn for at dette skal være en gyldig måte å argumentere på. For dem som er enig i at dette er en riktig og god praksis anbefaler jeg at dere Googler «Tatutologi». (Eller leser her.)

Uavhengig av dette erkjennelsesteoretiske problem har vi når vi ser hva bibelen sier om det å sitere den:

Men dere må framfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd. For aldri ble noen profeti båret fram fordi et menneske ville det, men drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud.

Står det ikke der – i Peters andre brev, kapittel 1, vers 20 og 21 – at man ikke skal lese bibelen på den måten, fordi den er hevet over menneskelig forståelse? Da er vel det å sitere bibelen en form for blasfemi, ved at man likestiller seg selv og sin gud? Jeg er oppriktig nysgjerrig på dette.

Hvordan lese og tolke bibelen

Hvordan lese og tolke bibelen

Bildet er hentet herfra.

Om bevisbyrde – igjen

Så er vi i gang igjen, om enn i liten målestokk. En tweet jeg så, lenket opp til en bloggpost hos Daniel Joachim Kleiven, hvor kan man lese litt om hvordan ateisme kan fortone seg når man, som Kleiven, forutsetter at det finnes en gud, og at argumentasjonen programmatisk må tilpasses dette. Gudsbegrepet er dog ganske vidt hos Kleiven:

En ekstremt kort versjon er at Gud ikke er et objekt eller en substans på lik linje med andre i naturen, men Gud er selve Eksistensen eller ren Væren. Guds fulle natur er utenfor vår fulle fatteevne og kan bare omtales i overførte sammenligninger.

Guden hans plasseres trygt bortenfor det håndterbare, slik at innsigelser knyttet til hvorvidt denne menneskeskapte forståelsen av en gud kan pareres med påstander om manglende forståelse av hva guden er. Jeg kunne formulerer tilsvarende beskrivelser av hva mitt private fravær av tro på denne «Eksistensen» er, men det ville være like lite meningsfullt og konstruktivt som ovenstående sitat.

«Er dette nytt, da?», kan det hende du spør, siden jeg skriver at vi er «i gang igjen». Nei, det er ikke det, fordi Kleivens anliggende er å prøve å plassere en bevisbyrde hos dem som ikke tror. Vi ikke-troende må bevise at vårt fravær av tro kan begrunnes i noe, en forklaring, noe logisk, en anskuelse. Som jeg har skrevet før, så er det ikke så enkelt.

Jeg, som ikke-troende, påstår ikke noe som helst annet enn at jeg ikke deler den troendes tro. Jeg vet ikke at en gud ikke finnes. Jeg vet bare at det ikke finnes objektive tegn, sannsyligheter, indisier, beviser, argumenter, og så videre, som tilsier at guden eksisterer. Og da står jeg igjen med at dette menneskeskapte gudsbegrepet er lite annet enn nettopp det, skapt av mennesker for å skape trygghet, forklare det man for tusener av år siden ikke forstod eller som politisk virkemiddel. Les videre

Om å skape mening

Jeg er ikke den eneste som har gått i rette med Espen Ottosens kronikk på NRK ytring, hvor han prøver å forene religion med vitenskap. 1. mai 2014 mottar Ottosen motbør også fra Håvard Nyhus. (Rollesammenblandingen Nyhus bedriver er litt ugrei. Er det gratisblekka Natt & Dag han snakker for når han signerer kronikken med «redaktør» for Natt & Dag? Selvfølgelig ikke. Men det kan vi la ligge.)

Nyhus sin teologiske posisjon bør være kjent nå, for dem som har fulgt ham litt. Han snakker om en gud som er en opphøyd størrelse, utenfor menneskets fatteevne. Det kan synes som en fornærmelse mot denne guden hvis man prøver å plassere ham/henne i det samme epistemologiske rammeverket vi benytter for andre fenomener vi ønsker å forklare eller skape visshet om.

Denne iveren etter å forherlige (?) guden fører stundom galt av sted, som når Nyhus skriver at:

Tro og rasjonalitet skal kunne forenes. (…) det er (…) en rest der, som du ikke kan gjøre regnskap for, men som likevel oppleves som god, sann og riktig. Troen er denne ekstra meteren. Spranget der fornuften kommer til kort. Den er ikke på tross av, og ikke som en direkte konsekvens av, men i overenstemmelse eller forening med fornuften.

Les videre

Om det tafatte

Espen Ottosen prøver hos NRK Ytring den 20. april 2014 å levere det han mener er «Vitenskapelige argumenter for Gud«. Det er usikkert hva han presterer, men vitenskapelige argumenter er det ikke.

Les kronikken. Og les den så en gang til. Sånn, nå har du sikkert, som meg, sett at han overhodet ikke leverer argumenter for en gud. Han prøver snarere – som fundamentalister flest – å argumentere mot argumenter mot en guddommelig skapning, og det på en måte som vi gjerne ser hos konspirasjonsteoretikere: At noe ikke kan motbevises tolkes automagisk som et bevis for at det finnes.

Det er gjerne sånn det går når man først inntar et standpunkt (eller en tro) og dernest søker å finne rasjonalet for dette standpunktet. Les videre

Om ateisme og terrorisme

Saudi-Arabia har innført lovgiving som definerer ateister som terrorister. Denne saken ble publisert 1. april 2014, og burde ha vært lest som en aprilsnarr, men dessverre ser det ikke sånn ut:

Article one of the new provisions defines terrorism as «calling for atheist thought in any form, or calling into question the fundamentals of the Islamic religion on which this country is based».

Da er jeg visst en terrorist? Og jeg som er mot all form for vold? Det er vel en logikk der et sted. Jeg ser den bare ikke.

Militante religiøse versus militante ateister

Militante religiøse versus militante ateister

Om semisekularitet

Nikolaj Kahn formulerer i Dagbladet 14. april 2014 et forsvar for omskjæring av guttebarn. (Eller skamfering, som jeg mener er en riktigere benevnelse.) Men, nei, forresten, Kahn leverer ikke noe forsvar for omskjæring, slik det kan se ut til at vanen har blitt hos dem som er mot et forbud, men derimot en serie argumenter mot å være mot omskjæring skamfering. For sannheten er jo at det ikke finnes gode grunner for omskjæring, annet enn overtro. (Og overtro kan jo ikke benyttes til annet enn eskapisme.)

Dermed er ikke Kahns meningsytring særlig interessant, før man kommer til hans semisekulære praksis:

Jeg holder ikke sabbaten, spiser bacon med entusiasme og behersker generelt jødisk skikk og kultur på en inadekvat måte.

Men omskjæring ønsker han likevel å frede. Og da faller jeg av. Les videre

Om å la fiksjoner trumfe anstendigheten

Tvitreren Sverre Litleskare la søndag 23. mars ut en tweet som i stor grad handlet om Espen Ottosen. Tweeten til Litleskare (@sverriss) finner du her. Saken det vises til handlet etter det jeg kan forstå om motstand mot homofil praksis, selv om homofil legning tilsynelatende aksepteres. Logikken bak en slik tenkning er at overtro (religionen) krever at du tilsidesetter din personlighet – i den grad en seksuell legning skal kalles personlighet – som følge av et imperativ fundert i denne overtroen. Leveregelen kan dermed formuleres omtrentlig som «vær den du er, så lenge du ikke viser det til noen».

Og det hele blir enda mer skremmende når vi leser begrunnelsen for at fundamentalistene hevder sitt gammelmodige syn:

«jeg mener Gud gir beskjed i Bibelen om rett og galt»

En flere tusen år gammel bok man ikke kjenner opphavet til skal diktere våre liv? Saklig. Spørsmålet er: Hvordan skal vi bli kvitt dette uvesenet overtroen representerer? I Norge går det laaaaangsomt riktig vei, mens utviklingen hos republikanere i USA faktisk går feil vei. (Jeg synes vel også denne saken, hentet fra en amerikansk tv-serie (West Wing) bidrar til å peke på hvordan vi bør møte bibelens absurditeter.)

Hadde det ikke vært for at denne type vettløs retthaverskhet basert på en privat og personlig overtro ødelegger så mange unge homofile og bifile menneskers selvfølelse, så kunne vi bare ledd det hele bort, og fortsatt å blande tekstiler og bedrive ballsporter med svinelærskuler på «hviledagen». Men siden fundamentalismen altså gjør nettopp det; skader sårbare jenters og gutters selvbilder, så kan vi ikke nøye oss med latter.

Men spør meg ikke om hva som skal gjøres, for oppfordringer om fornuft og medmenneskelighet møter en stengt dør hvis de sendes i kristenfolkets retning. Jeg har likevel et håp om at de en dag innser at menneskefiendligheten deres ikke hører vår tid til.

Om når vitenskap trumfer overtro

Forskere ved Caltech har funnet det som kan være et tegn på the big bang, eller «First Direct Evidence of Inflation and Primordial Gravitational Waves«, som det heter på forskerspråket.

Dette skal være et bilde av funnet, uten at jeg helt kan forklare hva det viser:

Et bilde av big bang?

Et bilde av big bang? Kilde: The BICEP2 Collaboration

Nå blir det spennende å se hva kristenfundamentalistene svarer. Eller?

Om å konstruere «virkeligheten»

Som jeg nylig påpekte, så er det tilnærmet patetisk å hevde at en kristen gud skulle ha skapt universet med mennesket i sentrum. Og enda snevrere: At en gruppe mennesker skulle ha vært det «utvalgte» folket. Hvorfor i all verden skulle guden ha skapt milliarder av galakser milliarder av lysår borte? Hvilken funksjon har disse galaksene? Hva er meningen med dem? Svaret er ikke «guds veier er uransakelige». Det svaret er utelukkende en unnvikelsesmanøver.
Enda mer patetisk blir det når kreasjonistene hårdnakket hevder at universet er (maksimalt) 10.000 år gammelt. Hvis du kjøper et hobbyteleskop til rundt 15.000 kroner, tar det med deg på en fjelltopp litt vekk fra tettbygde strøk (for å unngå gjenskinnet fra byens lys), så kan du se lys fra stjerner opp til 6 eller 7 milliarder av lysår unna. (Jeg hørte dette nettopp på NRK P2.) Man kan altså selv observere at kreasjonistene tar fullstendig feil.
Jeg er oppriktig nysgjerrig på hvordan kreasjonistene responderer på dette. Den eneste mulige forklaringen er at guden måtte ha skapt alle galaksene og samtidig skapt lyset på vei fra dem. Og det lyset vi ser i dag måtte guden altså for 10.000 år siden ha skapt slik at det var 10.000 lysår unna. Dette er teoretisk mulig. Spørsmålet blir da: «Hvorfor?» Hvorfor skulle guden ha skapt et univers med egenskaper som utelukkende gir kreasjonistene så gedigne forklaringsproblemer?
Slik jeg ser det, så er det tre mulige svar:
1. «Gudens veier er uransakelige.» Mer presist: De har ingen anelse, men aksepterer at det er fullstendig meningsløst.
2. Guden er en sleip og slu jævel, og har gjort det for å teste troen de kristne klamrer seg til. Ikke akkurat bildet til en kjærlig gud som «elsker» mennesket. Og det må vel finnes enklere og tydeligere måter å teste kristentroen på?
3. Det enkleste svaret: Guden gjorde det ikke. Mindre fundamentalistiske kristne aksepterer dette svaret. Så blir oppfølgingsspørsmålet: Hvilke andre deler av bibelen er sprøyt, løgn og vås? Eller rettere: Hvilke deler er ikke sprøyt, løgn og vås?

Om homofili og harme

Uganda forbyr homofili, og Norge reagerer ved å stoppe bistanden. Det er absolutt prisverdig. Som det heter i en pressemelding fra UD:

– Loven bryter med grunnleggende menneskerettigheter og med Ugandas grunnlov. Den vil forverre situasjonen for en allerede utsatt gruppe og kriminalisere enkeltpersoner og organisasjoner som arbeider for seksuelle minoriteters rettigheter, sier utenriksminister Børge Brende (H), i en pressemelding.

Samtidig, i et annet sted av verden, skjer det samme, uten at utenriksministeren ser ut til å reagere. I Arizona skal butikkeiere få lov til å nekte å betjene homofile kunder, dersom et lovforslag går gjennom hos den erkekonservative republikanske guvernøren Jan Brewer. Les videre

Om retten til å få barn

Carl I. Hagen har fått mye motbør som følge av sitt forslag om å opprette en innvandringsetat. Man kan bare spekulere i hvorfor forslaget kommer akkurat nå, noen måneder etter valget, men det kan kanskje ha med at Frp i posisjon har blitt veldig ulikt Frp i opposisjon å gjøre. Men dette er ikke en blogg om politikk, så jeg lar det ligge.

Carl I. Hagen setter indirekte fingeren på et poeng: Det er ingen menneskerett å få barn. Han bommer imidlertid med sin påstand om omsorgssvikt. At noen få familier ikke lar norsk være et naturlig språk hjemme er ikke automatisk et uttrykk for omsorgssvikt. Det kan være en rekke ulike omstendigheter som fører til at et annet språk enn norsk er det som benyttes hjemme. (På samme måte som nordmenn som flytter til Spania beholder norsk som sitt hjemmespråk.) Les videre

Om å tale den svakestes sak

Jeg synes alle bør signere oppropet mot reservasjonsrett for fastleger. Ingen kvinne som tar abort gjør det uten at det finnes viktige grunner til det. Jeg tror også at det er en tøff belastning for dem som tar det valget. La dem på toppen av denne beslastningen slippe å møte leger som lar sin overtro overskygge sin yrkesrolle.

Dessverre ser vi av og til eksempler på at også ikke-fundamentalister prøver å ri egne prinsipper på tvers av de rettigheter lovverket gir kvinner til å bestemme selv, til tross for at Yngre legers forening ser ut til å ha tatt et klart standpunkt mot reservasjonsretten.

Min personlige helt i denne saken heter Heidi Thornhill. Hun sier det rett ut:

Hun mener Høyre hadde helt andre meninger om dette temaet før valget.

– De løper nå ærendet til ekstremister. Det synes jeg er veldig rart, sier Thornhill.