Om hvorvidt man trenger en gud

Hvis jeg spør meg selv om man trenger en gud, eller om hvorfor man trenger en gud, så blir svaret todelt:

  1. Noen trenger en gud for å forstå verden man lever i
  2. Noen trenger en gud fordi de er redd for døden

Og for noen vil selvsagt både 1. og 2. passe. (Og det kan tilføyes ulike maktstrategiske forklaringsmodeller, så som at landsbyens yppersteprest skaffet seg makt i landsbyen gjennom å hevde en kunnskap øvrige landsbybeboere ikke hadde. Jeg lar dette ligge her.)

En gud for å forstå verden

Denne forklaringen bygger mest sannsynlig på at man ikke skjønner eller ikke anerkjenner en naturalistisk forklaringsmodell for hvordan verden har blitt til. Dette kan bygge på to forhold: Enten at man føler seg forpliktet til å holde fast ved en gud som skaperen av alt, altså en sirkulær forklaringsmodell, eller at man simpelthen ikke vet nok om om hva som skjedde etter «the Big Bang» og den påfølgende evolusjonsteorien.

Av de som holder fast ved en gud som skaperene av alt er de såkalte «kreasjonistene» kanskje mest arketypiske. Det anslås at rundt 50% av USAs befolkning er mer eller mindre overbeviste kreasjonister. I Norge er tallet langt lavere. Standpunktet deres bygger på en bokstavtro lesing av bibelen, og at bibelen er sann, fordi «det står i bibelen!»

De som tyr til en gud fordi de ikke finner evolusjonsteorien og «The Big Bang» overbevisende nok, er sannsynligvis langt mindre kategoriske, vil jeg anta. I en del tilfeller bygger standpunktet på noen fundamentale misforståelser – «Hvordan kan universet blitt til av intet? Det er helt usannsynlig at tilfeldig evolusjon kan ha ført frem til mennesket!» – som kreasjonister forsterker ved å gjenta de uriktige premissene.

Begge gruppene funderer sin tro på større eller mindre misforståelser.

En gud fordi man er redd for døden

Dette er muligens opphavet til religiøs tro. Mennesket observerte at medlemmer av stammen eller sitt samfunn døde, og fryktet at døden var endepunktet. Basert på dette kan det godt tenkes at man utviklet en forestillingsverden knyttet til noe hinsidig, og gjerne i kombinasjon med fenomener man ikke forstod (som tordenvær eller solformørkelser?), og som man prøvde å forklare med en eller annen høyere makt.

Redselen for at livet slutter når det slutter har ikke avtatt, kan det se ut til. Vi gjemmer bort de døende og de døde. For mange er dødsangsten så stor at de tyr til nær sagt enhver mulig forestilling om et evig liv. Uten at jeg har gjort noen kartlegging, så ser det ut til at et liv etter døden er en bestanddel i alle større religioner.

Kun uromantiske og rasjonelle beskrivelser av hva livet er tilkjennegir at livet tar slutt når det er slutt.

Felles for de to forklaringene jeg begynte med (1. og 2.) er at de tilsidesetter det logiske resonnementet. På den måten kan man si at der fornuften slutter, der begynner religionen.

——-

Edit 01.02.13: Nå har en Phillip Yancey skrevet en bok kalt «Hva skal vi med Gud?» Jeg har ikke lest den, og når utgangspunktet er 10 prekener forfatteren har holdt,  så blir boken et partsinnlegg, og ikke en nøytral og velfundert analyse.

Advertisements

Legg inn kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s