Om ondskap. Og dårskap.

Jeg ble nylig gjort oppmerksom på nettstedet «Sett fra Norge«, et nettsted som avslører en litt ekkel sammenblanding mellom konspirasjonsteoretiske tilbøyeligheter og infantile teologiske utlegninger. Jeg bet meg spesielt merke i saken «Ondskap beviser guds eksistens«. Tittelen er jo spennende for en som meg, som har en dyp skepsis mot sjarlataner. Målsettingen til forfatteren er å bevise sin guds eksistens gjennom fabuleringer rundt ondskap.

Det er en ganske vanlig forestilling hos fundamentalister at kun en gud kan definere standarder som gjør det meningsfullt å snakke om objektive moralske standarder. Dette er en diskusjon for seg, synes jeg. Viktigere er det at det bakenforliggende premisset – at objektive moralske standarder er en forutsetning for å si noe meningsfullt om moral – er feil.

Man kan ty til bibelen og finne et ganske anerkjent moralsk prinsipp som peker mot en relativistisk moral: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.» (Matteus, 7:12) Dette er etter min oppfatning et prinsipp som kjennetegner humanisme i vid forstand, og som de aller fleste mennesker anerkjenner, kristne eller ei. La gå at det kan være mange fallgruber knyttet til etterlevelsen av prinisppet (vet du at det du vil skal skje deg også er det den andre ønsker?), men i det store og hele er dette et prinsipp som sier noe positivt om intensjonene.

Hvis man derimot trekker inn andre av bibelens leveregler, så blir det hele mer komplisert. Bibelens gud aksepterer slaveri, incest, og drap, men fremstilles likevel som en kjærlig gud. Jeg kommer tilbake til dette.

Tilbake til lenken over. Forfatteren har innsigelser mot synspunktet ok at «alt er relativt». Denne relativismen har han hentet fra en vitenskapelig retning (postmodernismen), og tolker den dithen at den er en allmenngyldig anskuelse hvorfra hverdagslivets verdi og moral skal springe ut. Sånn er det jo ikke. Postmodernismen kan ikke anvendes på den måten. Den er ikke et uttrykk for opprinnelsen til moral og verdier hos folk flest. Den representerer et analytisk verktøy for å beskrive sosiale systemer.

Så når forfatteren legger postmodernismen til grunn, og påstår at alt er relativt, så bommer han på hoppkanten, og et fall tidlig i unnarennet er uunngåelig.

Vårt sosiale liv handler om regler. Skrevne, såvel som uskrevne. De skrevne kjenner vi godt til eksistensen av. De er nedtegnet i Grunnloven, i øvrig lovverk (Norges lover) og diverse forskrifter. Ingen kjenner alle, men vi vet de er der, og kan ty til dem ved behov.

De uskrevne lovene er de som regulerer alt vårt øvrige mellomværende. Det er skikk og bruk og kutyme, det er normer og det er forventninger. De er ikke absolutte, og de endrer seg over tid, i takt med samfunnets behov. Enkelte av dem overlapper de formelle lovene, og er mer eller mindre faste. Andre dukker opp og forsvinner gjennom årenes løp. Men de er der. Og de regulerer i større og mindre grad våre liv, mens vi lever dem.

Det er nettopp fordi disse uskrevne lovene tilpasser seg nye problemstillinger de har sin gyldighet. De definerer «god praksis» der vi trenger slike definisjoner. At de skal være absolutte er intet krav. Tvert i mot: Hvis de var absolutte, så ville de miste sin gyldighet. Og det er her forfatteren bommer så grovt. Hans påstand om at noe må være objektivt «sant» for at det skal komme til anvendelse er uberettiget. Og ubegrunnet. Ta hans resonnement:

  1. Dersom Gud ikke eksisterer, eksisterer heller ikke objektiv moral

  2. Det er ikke sant at det ikke finnes objektiv moral

  3. Derfor er det ikke sant at Gud ikke eksisterer

Ad punkt 1: Objektiv moral kan eksistere dersom alle mennesker blir enige om den. Gud er ikke nødvendig for en objektiv moral. Premisset er feil.

Ad punkt 2: Jeg gjentar: Objektiv moral kan eksistere dersom alle mennesker blir enige om den. Moral er jo utenkelig uten mennesker, for kun vi – mennesker – kan erkjenne moral som moral. Flokkatferd blant dyr har mest sannsynlig ingen moralsk dimensjon. Moral handler om mennesker og hvordan mennesker skal forholde seg til sine omgivelser. Men i dag så har vi ingen objektiv moral. Vi har omskiftelige regler for hvordan vi skal te oss. Kategorien «objektiv moral» finnes dog, men vi har intet å fylle kategorien med, fordi vi er uenige om hva den skal fylles med.

Ad punkt 3: To uriktige premisser leder ikke til denne konklusjonen. Ergo er gud ikke bevist.

Om man tenker på det logiske postulatet «hvis A så B», og variasjoner rundt dette, så påstår forfatteren her altså at «hvis A og bare hvis A, så B»: Vi kan kun ha objektiv moral hvis gud eksisterer. Vi har objektiv moral. Gud eksisterer. Men siden vi de facto ikke har noen objektiv moral som alle slutter seg til, så finnes ingen gud.

Moralbegrepet kan ikke tenkes uten mennesker, for da har det intet sosialt system å komme til anvendelse innen.

Og hva består denne objektive moralen i? Jeg har allerede påpekt at forfatterens gud aksepterer drap, incest og slaveri, under visse omstendigheter. Samtidig heter det i det femte bud at «Du skal ikke slå i hjel.» At den gud som benyttes for å argumentere for objektiv moral bryter sine egne regler viser vel hvor umulig det er å benytte religion som absolutt.

Advertisements

Legg inn kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s