Om det normale

Jeg har enkelte ganger opplevd at det at jeg er ateist blir stemplet som et forsøk på å være «spesiell». Som om jeg skulle ha inntatt mitt standpunkt fordi jeg skulle ønske å skille meg ut på en eller annen måte. Og det får meg til å tenke på hva som da skal være normen og det normale. I Norge synes normalen å være en form for kristen light, hvilket innebærer å gå i kirken kun på julaften og ved enkelte andre anledninger. (Litt spøkefullt sagt er mange av oss i kirken kun fire ganger i løpet av livet, og to av disse gangene blir vi båret.)

Men er dette normalen? Det er ganske sikkert det vanligste, selv om antallet medlemmer i statskirken er synkende. Men igjen; er det dermed normalt? De aller, aller fleste religiøse tar sitt livssyn etter sine foreldre. Fødes du i Norge og blir religiøs, så er det i all hovedsak innenfor en eller annen luthersk retning. Fødes du i Midt-Østen, så blir du muslim. I Irland blir du katolikk. I India blir du hinduist. Og så videre. Dermed er ens religiøse overbevisning noe tillært, og ikke noe gudegitt. (Med mindre man aksepterer en teori om at flere guder har delt verden mellom seg. Eller at en av religionen er den riktige og de andre feil. Da vil jeg gjerne få høre om dette, først og fremst fra en av dem som tror på feil gud…)

Normalen, i betydningen «opprinnelig», og ikke i betydningen «mest vanlig», er at mennesket fødes som ateist, uten en forestilling om en gud. Hvis man oppdrar et barn uten å påføre det religiøs påvirkning (les: propaganda), så vokser barnet opp og forblir ateist. Undringen min knytter seg ikke til dette, men til hvor mange som mener det å begynne å tro på noe man aldri opplever eller hører fra eller ser indikasjoner på, skal være det normale? At det er dette som skal definere hvordan vi burde være?

Photo 15.04.13 22 19 24
Nå skal jeg ikke klage. Jeg nøyer meg med å undres. Siden jeg lever i Norge, så slipper jeg unna de sykeste amerikanske tilstandene, og ingen har til nå kalt meg «djeveldyrker». Og det ikke bare tillates, men forventes, at jeg skal respektere vitenskap og kritisk tenkning.

Når jeg tenker etter, så bør vel religion og troen på overnaturlige fenomener strengt tatt ikke kalles «normalt», men snarere «paranormalt«?

Advertisements

Legg inn kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s