Om en verdig død

Den underlige, nesten bisarre, forskjellsbehandlingen man utsettes for på sin reise gjennom livet, i skyggen av kirkespiret, slipper ikke taket selv på dødsleiet. Les kronikken til Ida Seljeseth i Aftenposten, hvor hun på en tydelig måte beskriver hvor trist et liv kan avrundes når begravelsesritualet kvernes gjennom kirkelige riter. Javisst, det finnes en god del steder alternativer, men kun et kirkelig, religiøst rituale avlaster en familie i sorg gjennom å påta seg de praktiske gjøremålene som følger med en død.

Jeg har selv sittet i begravelser og blitt provosert over hvordan en velmenende prest i sin religiøse naivitet snakker om den avdøde har blitt tatt «hjem til et evig liv i himmelen». Vel vitende – eller uvitende? – om at han som ligger i kisten aldri bekjente seg til noen gud. Enkelte av begravelsene har nærmest fortonet seg som en jippo, hvor presten i sin begeistring over endelig å ha fått et publikum har brukt mer tid på religiøs forkynnelse, enn på å ta farvel med et sårt savnet medlem av en sørgende familie.

Man unnslipper altså ikke religiøse demagoger i det som fortjener å være noe verdig. Og det er rett og slett kvalmende.

Advertisements

Legg inn kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s