Om de skadelige konsekvensers toleranse

Det har blitt en del saker om Håvard Nyhus her, ser jeg. (Klikk på navnet hans til venstre her, så ser du alle sakene på ett brett.) Til redaktør i Natt & Dag å være vier han forunderlig mye tid til hverdagsreligiøsitet. I Dagbladet 3. oktober forsøker han å gå til rette med Barneombudet når det gjelder omskjæring av guttebarn. Det går ikke så bra, og det skyldes en skivebom. Han forsøker å legitimere en bestialsk praksis med skamfering av små barn med å henvise til at det gis samtykke til denne praksisen gjennom et historisk basert «kollektivt samtykke».

Dette er en feilslutning og Nyhus bommer ikke bare på mål, han er på feil bane. Vi har sett flere historisk baserte samtykker opp gjennom historien. Felles for dem er som regel at de på ett eller annet tidspunkt opphører å være et samtykke, og i stedet fremstår som bilder på en historisk basert uvitenhet. Tenk for eksempel på det heliosentriske verdensbildet. Eller antagelsen om at jorden ikke er rund. Eller at syndefloden var noe annet enn en geografisk begrenset tsunami. Kort fortalt: Det vi trodde i går blir ikke korrekt fordi vi tror det, men fordi det objektivt kan «bevises» at det er korrekt. Når eksisterende forestillinger utfordres avdekker vi hvorvidt de er holdbare, uavhengig av hvor lenge vi har trodd på dem. Praksis definerer ikke sannhet.

En neste innvendig gjelder «cherry picking». Hvorfor skal det aksepteres at omskjæring skal hegnes om, mens det moderne mennesket forkaster øvrige elementer i det gamle testamentet (DGT)? Konsistens bør ikke være en dysfunksjon, men et prinsipp. Sagt på en annen måte: Det å velge fritt hvilke elementer fra DTG man vil holde i hevd og hvilke man vil forkaste, svekker samtlige elementers gyldighet og verdi. I prinsippet vil det være tilfeldig hvilke elementer man tar til seg, og hvilke man forstår er for belastende å forsvare. Omskjæring har absolutt ingen høyere rang enn det å ta livet av noen fordi de har på seg klær laget av to ulike tekstiler.

Den tredje innvendingen er motivet for skamferingen. At noen argumenterer for at overtro skal etablere grunnlag for å fjerne kroppsdeler hos små barn er intet mindre enn tragisk. (Og hvor går grensen for hva som skal aksepteres som «lite nok»? Ville det vært greit å fjerne en finger? En tå? En hånd? Nesen? Hva tåles som medisinsk omkostning «av bagatellmessig art»?) Samme hvor ofte man utforder religiøse bevegelser på å fremlegge et eneste bevis, et indisium, et argument, egentlig hva som helst, som skulle vise at det finnes en gud, så forblir det tyst. Man henviser til en tro. Og den skal man få lov til å dyrke, privat. Men når en privat vrangforestilling medfører en permanent inngripen i et lite menneskes liv, så er det barnemishandling. Intet annet. Samme hvor belærende redaktøren fremstår.

Jeg skal la to andre misforståelser Nyhus begår ligge, nemlig på hvilken måte Barneombudet trekker inn medisinske årsaker, samt hvorfor så mange amerikanere er omskåret. Men én ting klarer jeg ikke å la ligge: At respekt for retten til å skamfere smågutter skal være et tegn på tolerant sinnelag. Nyhus kaster ikke bare babyen ut med badevannet. Han benytter sjansen til å hive badebaljen etter. I hodet på den lille gutten, skadet for livet. Eller endog død.

Et bilde på toleranse?

Advertisements

One thought on “Om de skadelige konsekvensers toleranse

  1. Tilbaketråkk: Om religionsfrihet | Herr Ateist

Legg inn kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s