Om gammeldagse stereotypier og en positiv erkjennelse

Redaktør Arild Brock i maskulinist.no ergrer seg over at menneskers forskjellighet ikke skal gi seg utslag i «de normales» rett til å se ned på andre. Dette er vel hovedessensen i såvel Brocks debattinnlegg i bt.no og i maskulinist.no sin komplette tekst. Bakgrunnen er «frekke kjønnsaktivister» og deres kamp for en aksept av kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn. Dette burde ha vært en debatt vi for lengst er ferdige med, men den gang ei. Bakgrunnen for det vi får håpe er de siste krampetrekninger hos en tapende part, ser ut til å være menneskesynet og en manglende aksept av at ikke alle er heterofile og «normale».Dette er strengt tatt ikke en religiøs debatt, men både av hensyn til homofile venner og fordi jeg observerer at religiøse fundamentalister hyller Brocks mot, så skriver jeg litt om dette likevel. Kjernen i Brocks argumentasjon ser ut til å være at kjærlighet mellom mann og kvinne står i en særstilling:

Jeg mener at det finnes to krefter i samfunnet og i våre liv som uten sammenlikning er de to viktigste. Den ene er selvfølgelig staten. Den andre jeg vil foreslå er kvinne og mann i skjønn forening. Det er mye energi i forholdet mellom kvinner og menn.

Svart på hvitt står det at kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn ikke har (så mye) energi. Den er liksom svakere, og av mindre verdi. Er den kanskje ikke «ekte»? Er homofile følelseskalde, avstumpede mennesker som lever liv med falske følelser? Brock søker å teoretisere sitt ståsted ved å påstå at vi er på vei mot en kjønnsnihilsme, hvor maskulinitet og femininitet forsøkes avlivet, og at dette er noe som både er feil og farlig. Som om kjærligheten mellom mennesker forutsetter hårete brystkasser eller barberte legger. Som om kjærligheten kun eksisterer i det utvendige, synlige. I det overfladiske.

Dette svart-hvite bildet («me Tarzan, you Jane») synes å være er det som konstituerer Brocks menneskesyn. Det er strengt tatt helt greit å lese slike kronikker, fordi det står i skarp relieff til en ens egen erkjennelse, hvor man forstår at ens egen evne til å se mennesket som mangfoldig åpner for en aksept av dette mangfoldet. Og at denne aksepten munner ut i en respekt for at kjærlighet mellom mennesker eksisterer uavhengig av gammeldagse stereotypier. (Den samme type stereotypier som kristenfundamentalistene klamrer seg til.) Og at det faktisk er en selvfølge at denne kjærligheten skal få manifesteres gjennom et ekteskap. Så får det heller være at det er meg komplett uforståelig at et kirkebryllup er noe å trakte etter.

Advertisements

Legg inn kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s