Om å skape mening

Jeg er ikke den eneste som har gått i rette med Espen Ottosens kronikk på NRK ytring, hvor han prøver å forene religion med vitenskap. 1. mai 2014 mottar Ottosen motbør også fra Håvard Nyhus. (Rollesammenblandingen Nyhus bedriver er litt ugrei. Er det gratisblekka Natt & Dag han snakker for når han signerer kronikken med «redaktør» for Natt & Dag? Selvfølgelig ikke. Men det kan vi la ligge.)

Nyhus sin teologiske posisjon bør være kjent nå, for dem som har fulgt ham litt. Han snakker om en gud som er en opphøyd størrelse, utenfor menneskets fatteevne. Det kan synes som en fornærmelse mot denne guden hvis man prøver å plassere ham/henne i det samme epistemologiske rammeverket vi benytter for andre fenomener vi ønsker å forklare eller skape visshet om.

Denne iveren etter å forherlige (?) guden fører stundom galt av sted, som når Nyhus skriver at:

Tro og rasjonalitet skal kunne forenes. (…) det er (…) en rest der, som du ikke kan gjøre regnskap for, men som likevel oppleves som god, sann og riktig. Troen er denne ekstra meteren. Spranget der fornuften kommer til kort. Den er ikke på tross av, og ikke som en direkte konsekvens av, men i overenstemmelse eller forening med fornuften.

Tro er altså noe som går forbi fornuften, men i overensstemmelse av den. Hvordan kan vi være så sikre på at den retningen troen har fått er den riktige? Svaret gir denne formen for gudsbegrep selv: Vi kan ikke, fordi denne opphøyde gudsskikkelsen er utenfor vår fatteevne, i henhold til Lex Nyhus. Og der er vi egentlig ved sakens kjerne. Dette gudsbegrepet er menneskeskapt. (Det finnes ikke noe sted henvisninger til noen gud, annet enn blant ord vi selv har satt sammen.) Jakten på en tro har ledet frem til et håp (?) om noe større enn det umiddelbart erkjennbare. Som Nyhus selv beskriver det:

For ideen Gud er altså forestillingen om noe som er helt uavhengig av denne verden. Noe som er større enn det vi kan tenke oss. Han hører ikke hjemme i et spørreskjema. Han er ikke «litt», «ganske» eller «veldig» sannsynlig. Han er i spennet mellom ordet og det usagte.

Se litt forbi floskelen i den siste setningen, men vit at enhver tro på en gud, og etthvert forsøk på å beskrive denne guden, har sitt utspring i det menneskelige. Det er den troende som maler usynlig maling, med pretensiøs pensel, for å rettferdiggjøre sitt farvel med den rene rasjonaliteten.

For når guden er menneskeskapt, så blir den samme guden også meningsløs uten mennesket. Jeg vet ikke, men innbiller meg likefullt, at dyr hverken har eller trenger et gudsbegrep. De har ikke evnen til abstraksjon, som jo er en forutsetning for å begi seg inn i det metafysiske. Og når mennesket har skapt et gudsbegrep uten verdi for andre enn det selv, så blir det hele snudd på hodet: Det finnes ingen skaper, annet enn mennesket som har skapt forestillingen om en slik skaper.

Når jeg leser Nyhus sin kronikk, så lurer jeg faktisk på om han tar en «Hugh Martin»?

Advertisements

Legg inn kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s