Om folkeskikk, læring og debatt

Denne saken er litt i utkanten av hva jeg vanligvis vier «spalteplass» til, men jeg synes likevel jeg skal vie plass til disse ordene. Fordi jeg føler det maktpåliggende.

Ateisme – i den grad det er en isme overhodet – kan anta ulike former. Noen vil velge en teologisk vinkling, for eksempel som følge av bibelens mange selvmotsigelser, spesielt knyttet til hva guden er og ikke er. Andre vil ha en moralfilosofisk tilnærming, basert på det høyst diskutable verdisynet bibelen og religionen representerer. Atter andre vil anlegge et vitenskapsteoretisk perspektiv, gjerne fundert på hva kunnskap er og kan være. Utgangspunktet for disse vil ofte være at bibelen er den eneste referansen til noe guddommelig, og som sådan et partsinnlegg som ikke støttes av objektive kilder, observasjoner eller fakta.

Min tilnærming til temaet er snarere av sosiologisk karakter: Hva innebærer overtroen for oss som mennesker, med våre ulike ståsteder? Hvordan kan jeg som rasjonell aktør forholde meg til troende og deres overtro? Og hvordan benytter troende, spesielt fundamentalister, ulike metoder for å unngå å forholde seg til sin tros mangel på noe objektivt erkjennbart? Og hvordan agerer de i møtet med argumenter?

Jeg har ikke vært meg selv bevisst denne posisjonen før jeg skrev en sak om en ung fundamentalist ved navn Daniel Joachim Kleiven. Saken handlet i korte trekk om en rekke feil og logiske brister, som du selv kan se via lenken. Etter en stund dukket Kleiven opp i kommentarfeltet her, og jeg antok at vi kunne få en grei diskusjon om saken, basert på hans opprinnelige påstander. Men den gang ei. Les videre

Om bevisbyrde – igjen

Så er vi i gang igjen, om enn i liten målestokk. En tweet jeg så, lenket opp til en bloggpost hos Daniel Joachim Kleiven, hvor kan man lese litt om hvordan ateisme kan fortone seg når man, som Kleiven, forutsetter at det finnes en gud, og at argumentasjonen programmatisk må tilpasses dette. Gudsbegrepet er dog ganske vidt hos Kleiven:

En ekstremt kort versjon er at Gud ikke er et objekt eller en substans på lik linje med andre i naturen, men Gud er selve Eksistensen eller ren Væren. Guds fulle natur er utenfor vår fulle fatteevne og kan bare omtales i overførte sammenligninger.

Guden hans plasseres trygt bortenfor det håndterbare, slik at innsigelser knyttet til hvorvidt denne menneskeskapte forståelsen av en gud kan pareres med påstander om manglende forståelse av hva guden er. Jeg kunne formulerer tilsvarende beskrivelser av hva mitt private fravær av tro på denne «Eksistensen» er, men det ville være like lite meningsfullt og konstruktivt som ovenstående sitat.

«Er dette nytt, da?», kan det hende du spør, siden jeg skriver at vi er «i gang igjen». Nei, det er ikke det, fordi Kleivens anliggende er å prøve å plassere en bevisbyrde hos dem som ikke tror. Vi ikke-troende må bevise at vårt fravær av tro kan begrunnes i noe, en forklaring, noe logisk, en anskuelse. Som jeg har skrevet før, så er det ikke så enkelt.

Jeg, som ikke-troende, påstår ikke noe som helst annet enn at jeg ikke deler den troendes tro. Jeg vet ikke at en gud ikke finnes. Jeg vet bare at det ikke finnes objektive tegn, sannsyligheter, indisier, beviser, argumenter, og så videre, som tilsier at guden eksisterer. Og da står jeg igjen med at dette menneskeskapte gudsbegrepet er lite annet enn nettopp det, skapt av mennesker for å skape trygghet, forklare det man for tusener av år siden ikke forstod eller som politisk virkemiddel. Les videre

Om det tafatte

Espen Ottosen prøver hos NRK Ytring den 20. april 2014 å levere det han mener er «Vitenskapelige argumenter for Gud«. Det er usikkert hva han presterer, men vitenskapelige argumenter er det ikke.

Les kronikken. Og les den så en gang til. Sånn, nå har du sikkert, som meg, sett at han overhodet ikke leverer argumenter for en gud. Han prøver snarere – som fundamentalister flest – å argumentere mot argumenter mot en guddommelig skapning, og det på en måte som vi gjerne ser hos konspirasjonsteoretikere: At noe ikke kan motbevises tolkes automagisk som et bevis for at det finnes.

Det er gjerne sånn det går når man først inntar et standpunkt (eller en tro) og dernest søker å finne rasjonalet for dette standpunktet. Les videre

Om ateisme og terrorisme

Saudi-Arabia har innført lovgiving som definerer ateister som terrorister. Denne saken ble publisert 1. april 2014, og burde ha vært lest som en aprilsnarr, men dessverre ser det ikke sånn ut:

Article one of the new provisions defines terrorism as «calling for atheist thought in any form, or calling into question the fundamentals of the Islamic religion on which this country is based».

Da er jeg visst en terrorist? Og jeg som er mot all form for vold? Det er vel en logikk der et sted. Jeg ser den bare ikke.

Militante religiøse versus militante ateister

Militante religiøse versus militante ateister

Om mørkemenn

I Aftenposten 29. oktober presterer Torkel Brekke et underlig innlegg til forsvar for omskjæringsuvesenet. Det eneste positive jeg kan si om innlegget er at han verken trekker anti-semitisme-kortet eller Hitler-kortet. Overskriften avslører egentlig hvor feilslått prosjektet hans er: «Naiv tro på vitenskap». Brekke demonstrerer strengt tatt at han ikke har begreper om hva vitenskap er, siden han åpenbart mener at vitenskapelige fremskritt er en svakhet ved vitenskapen. For da er den ikke ikke «stabil».

Det er nettopp det som er vitenskapens styrke, Torkel Brekke. Ingen teorier skal unntas et kritisk blikk, og dersom en teori ikke lenger kan forsvares som følge av ny kunnskap, så skal den forkastes eller revideres. Dette kalles fremskritt, noe som åpenbart er en uting i «tankesmien» Skaperkraft sin verden. Men dette er vel den eneste måten de kan forsvare sitt trosgrunnlag på?

Brekke har mer til felles med avsindig, amerikansk kristenfundamentalisme, enn med et moderne menneskesyn hvor respekt for små guttebarns ukrenkelighet står i høysetet. Utsagn som:

Debattene blir også ofte illiberale, fordi mange ser ut til ville bruke statlig makt, lover og regler for å innskrenke handlefriheten til individer og grupper, og stadig presse grensene for politikk inn på områder som utvilsomt bør tilhøre den private sfære.

kunne vært uttalt av folk som Glenn Beck. Og det er rett og slett skremmende.

Om risiko

17. oktober 2013 skrev en rekke medisinere et opprop mot omskjæring på debattsidene hos aftenposten.no. Jeg kjenner ingen av dem som skrev, men til sammen representerer de ganske åpenbart en solid medisinsk kompetanse. (De seks som stod bak oppropet er Jan Petter Odden, leder av Norsk barnelegeforening, Astrid Grydeland Ersvik, leder, Landsgruppe av helsesøstre i Norge, Hans Skari, leder, Barnekirurgisk forening, Anja Smeland, leder, Barnesykepleieforbundet, Trond Markestad, professor, leder for Rådet for legeetikk, Anne Lindboe, barneombud og barnelege.)

De seks går gjennom deler av det medisinske grunnlaget for praksisen med å skamfere små barn i form av omskjæring, og det er tydelig at de medisinske fordelene er minimale, om de overhodet er der. Tvert i mot er det risiko for komplikasjoner og dødsfall som følge av skamferingen. I tillegg så er det slett ikke uvanlig at voksne, omskjærte menn fortviler over det valget deres foreldre gjorde uten deres samtykke. I sum synes det ganske klart at de rent objektive konsekvensene av skamferingen unisont peker i én retning: Det finnes ingen fordeler, bare ulemper.

Diskusjonen rundt omskjæring burde ha stoppet der. Men akk! 19. oktober 2013 skrider Espen Ottosen og Torstein Husby til verket, og med iver, fynd og klem begår de en av de mest usakelige meningsytringene jeg har sett på svært, svært lenge. Les videre

Om å behandle ateister på en verdig måte

Vi ateister opplever ofte å bli konfrontert med en del ulike uriktige påstander om hva vi mener og synes og tror. Den vanligste påstanden jeg møter er at ateisme er en tro, på linje med det å tilbe en religion, som om de er to ulike verdier på en og samme skala. Dette er feil. Ateisme er strengt tatt en unødvendig kategori, fordi den beskriver fravær av en tro. Det er som et kjennetegn på fravær av et kjennetegn. Likevel er det ingen grunn til «panikk». Ateister i Norge har det enkelt, sammenlignet med ateister i (spesielt) USA. Les videre

Om å Hitlifisere debatten

Når man ikke er i stand til å finne relevante argumenter for et standpunkt, er det alltid greit å ty til Hitler. Eller å lire av seg vettløse fraser, slik Torkel Brekke også får seg til:

Det er blitt politisk korrekt å insistere på at religiøse minoriteter må tilpasse seg stadig snevrere sekulære verdier.

I hvilket univers er respekt for menneskets ukrenkelighet, hvori også opptatt beskyttelse mot uopprettelige religiøse imperativer, snevert? Prøv igjen, Brekke. Motstand mot skamfering av kroppen til et lite barn har intet med «antisemmitisme» eller «antimuslimske» holdninger å gjøre, men med friheten til selv å få velge, så snart man er gammel nok til selv å forstå.

Om de skadelige konsekvensers toleranse

Det har blitt en del saker om Håvard Nyhus her, ser jeg. (Klikk på navnet hans til venstre her, så ser du alle sakene på ett brett.) Til redaktør i Natt & Dag å være vier han forunderlig mye tid til hverdagsreligiøsitet. I Dagbladet 3. oktober forsøker han å gå til rette med Barneombudet når det gjelder omskjæring av guttebarn. Det går ikke så bra, og det skyldes en skivebom. Han forsøker å legitimere en bestialsk praksis med skamfering av små barn med å henvise til at det gis samtykke til denne praksisen gjennom et historisk basert «kollektivt samtykke».

Dette er en feilslutning og Nyhus bommer ikke bare på mål, han er på feil bane. Vi har sett flere historisk baserte samtykker opp gjennom historien. Felles for dem er som regel at de på ett eller annet tidspunkt opphører å være et samtykke, og i stedet fremstår som bilder på en historisk basert uvitenhet. Les videre

Om forskjellen på tro og menneske

Eirik Newth går i rette med Richard Dawkins i en kommentar i Aftenposten 11. september 2013. Bakgrunnen er Dawkins sin tweet fra tidligere i år:

All the world’s Muslims have fewer Nobel Prizes than Trinity College, Cambridge. They did great things in the Middle Ages, though.

Newth mener Dawkins er «tonedøv for egen kontekst», selv om Dawkins innrømmes å ha rett. Newth skriver:

Problemet er at ytringen er så unyansert at den fremstår som et ædda-bædda til muslimer, et inntrykk som styrkes av at den ble publisert på høytidsdagen Eid al-Fitr. Utover å demonstrere det etter hvert ganske forslitte poenget med retten til å gjøre narr av religioner, stusser jeg virkelig over hensikten.

Jeg forstår innvendingene til Newth, og kanskje var tweeten unødvendig. Men jeg mener den kan leses som et respektfullt uttrykk for en regions evner, ferdigheter og muligheter også. Muslimer demoniseres ofte og unyansert, og gjerne i sammenheng med nettopp 11. september. Og det er ikke til å stikke under en stol at en del av kritikken er direkte rasistisk og infantil: «Arabere er dumme og slemme!»

Det er dog mulig å lese tweeten som en honnør til arabisk vitenskap i perioden fra år 700 til år 1200, hvor matematikk, medisin og astronomi ble drevet fremover av spesielt miljøer i og rundt Damaskus (og delvis Kairo). De fremskrittene som da fant sted preget også etterhvert europeisk vitenskap. Men det hele stoppet gradvis opp i takt med at islam vokste frem. Jeg mener det må være lov å dvele ved tanken om at det Dawkins faktisk gjør er å peke på religion som en faktor som hemmet og delvis stoppet en fruktbar 500-år lang periode med vitenskapelige fremskritt.

Som sådan er det en ode til menneskets evner og muligheter, som dessverre ble kuet da religionen vokste frem. (Det samme skjedde på sett og vis i Europa på spesielt 1400- og 1500-tallet, da den katolske kirke eksempelvis innførte dødsstraff for å argumentere for et heliosentrisk verdensbilde, så «vi» er ikke noe bedre.)

Om det ufornuftige i å tro at gud finnes

På Verdidebatt.no skriver Atle Ottesen Søvik om at det er «Fornuftig å tro at gud fins«. Dette standpunktet argumenterer han for ved hjelp av åtte argumenter. Åtte veldig lite overbevisende argumenter, noe jeg i det følgende vil vise. (Søviks argumenter er sammenfattet i kursiv nedenfor.)

1 og 2. Alt kan ikke være avhengig av noe forutgående uten at det finnes en gud som starten på det hele. Her begår Søvik to feil: 1 – The Big Bang startet ikke av «ingen ting», slik religiøse, spesielt i USA, hevder. Det startet fra en singularitet med enorm tetthet. 2 – Vi vet ikke hva som fantes før denne singulartiteten, men svaret på spørsmålet «Vi vet ikke» er ikke «gud gjorde det». At mennesket har skapt et gudsbegrep som forklaringsmodell betyr ikke at denne konstruksjonen er sann. Det vi vet er at universet startet – når vi forutsetter at det startet med The Big Bang – ad fysisk vis. Det er ikke tale om noen uendelig kjede, men et startpunkt 13,7 milliarder år tilbake i tid.

3. Universet er fininnstilt, derfor må det være en gud som har satt parametrene. Det finnes antageligvis 170 milliarder galakser i universet. Til sammen eksisterer det minst 300 trilliarder stjerner. De aller fleste har sannsynligvis ikke planeter med liv rundt seg. De fleste planetene er dermed ikke «fininnstilt» for å tilby et miljø som gir grobunn for liv. Den eneste planeten vi vet at har liv er… jorden. Om man definerer samtlige parametre som må ha verdier mellom noen gitte ytterpunkter for at liv skal finnes, er sannsynligheten for at det rundt 300 trilliarder stjerner skal finnes en eller flere som har de rette verdiene, sannsynligvis være minst 100%.

4. Noen må ha skapt naturlovene, og siden ateistene ikke vet hvor disse naturlovene kommer fra, så må det være en gud. Feil igjen. For det første: Svaret på spørsmålet «Vi vet ikke» er som sagt ikke at «gud gjorde det». Dessuten er det vitenskapen som må besvare slike spørsmål, og ikke oss som bare påpeker at det ikke finnes et fnugg av bevis eller indisier på at det finnes noen gud.

5. Naturvitenskapen kan ikke forklare bevissthet. Dette er så utrolig at det må finnes en gud. Dette er jo også feil. Hjerneforskning har avdekket at tankene i hjernen, herunder bevissthet, kan måles som elektriske impulser. Elektrisitet er målbart. Her innrømmer Søvik at siden han ikke vet dette, så mener han det må finnes en gud. Les mer, Søvik.

6. Det finnes religiøse erfaringer av mange slag, og derfor finnes gud. Nei, dette stemmer ikke. For hver religiøs erfaring, eksisterer det x antall ganger så mange ikke-religiøse erfaringer. Ta det å få sine bønner oppfylt som eksempel. Hvis jeg hadde vært kristen, og hadde bedt gud om penger hver dag, så ville bønnen min ha blitt oppfylt en gang hver måned. Jeg hadde sikkert «priset herren for å oppfylle min bønn», men jeg burde snarere ha takket min arbeidsgiver for å ha utbetalt lønnen min. De gangene tilfeldigheter slår til, og dette kommer til gunst for religiøse som tror på bønn, så anser disse at hendelsen viser at guden har sett til dem «i nåde». Religiøse erfaringer forklares av psykologi og matematikk, ikke av en menneskeskapt forestilling om en gud.

7. Det at noen tror på gud og bibelen viser at gud finnes. Hallo?!? Det at langt flere ikke tror på gud og bibelen burde i så fall vise det motsatte. Men dette er ikke et argument. Det er heller ikke et argument å påstå at «bibelen er sann, for det står i bibelen». Dette er tautologiske argumenter blottet for forklaringskraft.

8. Uten gud, ingen objektiv moral. Siden vår moral er kulturelt bestemt, hva sier så det? Kirken har jo selv problemer med dette: Heksebrenningen er bare et av mange eksempler.

Atle Ottesen Søvik argumenter for en gud ved hjelp av feil og manglende kunnskap. Fordi han trenger å holde fast ved sin gudstro? Tja. Det får han svare på selv.

Om Ray Comfort, sjarlatan

Ray Comfort er en amerikansk… tja, hva skal jeg kalle ham? Religiøs fanatiker? Kristen leder? Sjarlatan? Velg selv. For mange er en han ufrivillig kjent som «Banana Man», etter dette elegante skuddet i egen fot:

Nå har Comfort lansert en video kalt «Evolution vs God». Du får ingen premie for å gjette riktig på spørsmålet om hva den dreier seg om, eller hva Comforts standpunkt er. Les videre

Om å møte dårlig kritikk med god kritikk

Jeg har allerede skrevet tre saker her om Håvard Nyhus. I går skrev Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet et motinnlegg, hvor hun tar et oppgjør med Nyhus. Jeg er svært enig med Hobbelstad. Nesten pinlig selvfølgelig, egentlig.

Hun indikerer forsiktig at Nyhus generaliserer fra noe singulært, men den viktigste kritikken er at Nyhus ikke har rett til å kreve en spesifikk form for retorikk fra sine meningsmotstandere. Jeg velger å tilføye: Spesielt ikke når Nyhus velger en karikert form selv.