Om det innfløkte

Kristne – fundamentalister eller ei – siterer gjerne bibelen for å understreke sine poenger. Forutsetningen om at bibelen er sann fordi det står i bibelen legges ofte til grunn for at dette skal være en gyldig måte å argumentere på. For dem som er enig i at dette er en riktig og god praksis anbefaler jeg at dere Googler «Tatutologi». (Eller leser her.)

Uavhengig av dette erkjennelsesteoretiske problem har vi når vi ser hva bibelen sier om det å sitere den:

Men dere må framfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd. For aldri ble noen profeti båret fram fordi et menneske ville det, men drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud.

Står det ikke der – i Peters andre brev, kapittel 1, vers 20 og 21 – at man ikke skal lese bibelen på den måten, fordi den er hevet over menneskelig forståelse? Da er vel det å sitere bibelen en form for blasfemi, ved at man likestiller seg selv og sin gud? Jeg er oppriktig nysgjerrig på dette.

Hvordan lese og tolke bibelen

Hvordan lese og tolke bibelen

Bildet er hentet herfra.

Om å la fiksjoner trumfe anstendigheten

Tvitreren Sverre Litleskare la søndag 23. mars ut en tweet som i stor grad handlet om Espen Ottosen. Tweeten til Litleskare (@sverriss) finner du her. Saken det vises til handlet etter det jeg kan forstå om motstand mot homofil praksis, selv om homofil legning tilsynelatende aksepteres. Logikken bak en slik tenkning er at overtro (religionen) krever at du tilsidesetter din personlighet – i den grad en seksuell legning skal kalles personlighet – som følge av et imperativ fundert i denne overtroen. Leveregelen kan dermed formuleres omtrentlig som «vær den du er, så lenge du ikke viser det til noen».

Og det hele blir enda mer skremmende når vi leser begrunnelsen for at fundamentalistene hevder sitt gammelmodige syn:

«jeg mener Gud gir beskjed i Bibelen om rett og galt»

En flere tusen år gammel bok man ikke kjenner opphavet til skal diktere våre liv? Saklig. Spørsmålet er: Hvordan skal vi bli kvitt dette uvesenet overtroen representerer? I Norge går det laaaaangsomt riktig vei, mens utviklingen hos republikanere i USA faktisk går feil vei. (Jeg synes vel også denne saken, hentet fra en amerikansk tv-serie (West Wing) bidrar til å peke på hvordan vi bør møte bibelens absurditeter.)

Hadde det ikke vært for at denne type vettløs retthaverskhet basert på en privat og personlig overtro ødelegger så mange unge homofile og bifile menneskers selvfølelse, så kunne vi bare ledd det hele bort, og fortsatt å blande tekstiler og bedrive ballsporter med svinelærskuler på «hviledagen». Men siden fundamentalismen altså gjør nettopp det; skader sårbare jenters og gutters selvbilder, så kan vi ikke nøye oss med latter.

Men spør meg ikke om hva som skal gjøres, for oppfordringer om fornuft og medmenneskelighet møter en stengt dør hvis de sendes i kristenfolkets retning. Jeg har likevel et håp om at de en dag innser at menneskefiendligheten deres ikke hører vår tid til.

Om å konstruere «virkeligheten»

Som jeg nylig påpekte, så er det tilnærmet patetisk å hevde at en kristen gud skulle ha skapt universet med mennesket i sentrum. Og enda snevrere: At en gruppe mennesker skulle ha vært det «utvalgte» folket. Hvorfor i all verden skulle guden ha skapt milliarder av galakser milliarder av lysår borte? Hvilken funksjon har disse galaksene? Hva er meningen med dem? Svaret er ikke «guds veier er uransakelige». Det svaret er utelukkende en unnvikelsesmanøver.
Enda mer patetisk blir det når kreasjonistene hårdnakket hevder at universet er (maksimalt) 10.000 år gammelt. Hvis du kjøper et hobbyteleskop til rundt 15.000 kroner, tar det med deg på en fjelltopp litt vekk fra tettbygde strøk (for å unngå gjenskinnet fra byens lys), så kan du se lys fra stjerner opp til 6 eller 7 milliarder av lysår unna. (Jeg hørte dette nettopp på NRK P2.) Man kan altså selv observere at kreasjonistene tar fullstendig feil.
Jeg er oppriktig nysgjerrig på hvordan kreasjonistene responderer på dette. Den eneste mulige forklaringen er at guden måtte ha skapt alle galaksene og samtidig skapt lyset på vei fra dem. Og det lyset vi ser i dag måtte guden altså for 10.000 år siden ha skapt slik at det var 10.000 lysår unna. Dette er teoretisk mulig. Spørsmålet blir da: «Hvorfor?» Hvorfor skulle guden ha skapt et univers med egenskaper som utelukkende gir kreasjonistene så gedigne forklaringsproblemer?
Slik jeg ser det, så er det tre mulige svar:
1. «Gudens veier er uransakelige.» Mer presist: De har ingen anelse, men aksepterer at det er fullstendig meningsløst.
2. Guden er en sleip og slu jævel, og har gjort det for å teste troen de kristne klamrer seg til. Ikke akkurat bildet til en kjærlig gud som «elsker» mennesket. Og det må vel finnes enklere og tydeligere måter å teste kristentroen på?
3. Det enkleste svaret: Guden gjorde det ikke. Mindre fundamentalistiske kristne aksepterer dette svaret. Så blir oppfølgingsspørsmålet: Hvilke andre deler av bibelen er sprøyt, løgn og vås? Eller rettere: Hvilke deler er ikke sprøyt, løgn og vås?

Om å lete etter noe som ikke finnes

NRK.no er litt spekulative i overskriften på denne saken: «Var Noas ark rund?» Arken beskrives først som et byggverk av rep og diverse oljer, og det vises til spekulasjonene om hvor den skal ha havnet da vannet trakk seg tilbake. Men som Irving Finkel konkluderer:

– Nei, svarer doktor Irving Finkel kontant, jeg er 107 prosent (!) sikker på at den aldri ble bygget.

Så da vet vi det? Det morsomste med historien om Noas ark er alle fakta som taler i mot denne myten. En båt på rundt 250 meter – ifølge bibelen – skulle romme alle verdens dyr. Det er rett og slett ikke mulig. Bakgrunnen for dette er at denne menneskeskapte myten nok ble skrevet ut fra det forfatteren visste da han/hun skrev den ned. Eller rettere sagt: Alt han/hun ikke visste, som at det vi kjenner som Australia fantes. Eller at dyrelivet verden over var langt mer mangfoldig enn han/hun trodde.

Om å tukle det til for seg selv

Søndagsåpne butikker eller ei? Dette har vi spurt oss selv om i noen tid nå, og meningene er mange. Noen debatter synes å være så åpne at vi venter på det ene, klargjørende argumentet, som åpner nye perspektiver som igjen fører til at debatten kan avsluttes med en viss enighet.

Man kunne håpe at Per Arne Dahl skulle levere slike argumenter, men jeg blir i utgangspunktet – og med rette – skeptisk når en kristen befatter seg med spørsmålet om hvordan vi skal innrette oss på våre søndager. (Kirkeklokkene klemter illevarslende i det fjerne.) Jeg har stor sans for standpunktet om at søndagene skal være spesielle, slik at vi kan sette hverdagene i et relieff. Men han tukler det så voldsomt til for seg selv, domkirkepresten:

Denne utviklingen strider imot skaperverkets struktur og livsrytme. Det finnes en grunnleggende veksling mellom dag og natt, aktivitet og søvn, arbeid og hvile. Det eksisterer et skifte mellom vår og sommer, høst og vinter. Kontraster som er Skaperens bekreftelse på at alt som spirer og gror, også må få vegetere og roe seg. Uten variasjon dør livet i sitt mangfold. Og vi må ikke innbille oss at vi kan oppheve skaperverkets vekslinger uten at vi må betale en pris.

Det som kunne ha vært en opplysende dikotomi søles til når han prøver å gjøre sin overtro til noe som angivelig skal ha relevans for mitt liv. Og ditt. Og alle de andre «troløse» sine liv.

Les videre

Om det som ikke er helt sant

Såkalte «apokryfe skrifter» blir ofte feiltolket. Vi vet at de har blitt holdt unna bibelen, men kanskje er ikke årsakene til dette alltid like åpenbare. Jeg har tidligere skrevet her på bloggen at de ble utelatt blant annet fordi de ble oppfattet som for utrolige til å bli inkludert. Dette er for så vidt korrekt nok, men det er ikke hele sannheten. En av flere årsaker er (av og til) at de er fri diktning skapt for å tette «huller» i bibelens historier. Les hva Niels Ebdrub skriver hos nrk.no om dette.

Og når du har lest den saken, minn deg selv på at blant de delene som ble beholdt og ansett som «verdige» til å bli inkludert i bibelen, så kan du for eksempel lese om en snakkende slange, om verdens største trebåt, og om en person som gjorde vann til vin og tuslet rundt på vannet. Akkurat.

Om debatten om hvorvidt Jesus har levd

Doktorgradsstipendiat ved Meninghetsfakultetet, Hilde Brekke Møller, problematiserer (i positiv forstand) spørsmålet om hvorvidt Jesus har levd eller ei. Hun hevder at den tidligere, unisone enigheten om at han har levd har raknet, og at spørsmålet virker mindre åpenbart nå enn det har vært tidligere. Spørsmålet er selvsagt viktig, men jeg tror vi med ganske stor sikkerhet kan gå ut fra at en Jesus har levd.

Langt viktigere er det imidlertid å diskutere om de gjerningene som tilskrives ham faktisk har funnet sted. De fire evangeligene (Matteus, Markus, Lukas, Johannes) er alle skrevet mer enn cirka 30 år etter at korsfestelsen skal ha funnet sted (år 33). Disse utgjør de viktigste kildene til beskrivelser av Jesus liv og levned. Det hersker en enighet om at evangeliet etter Matteus regnes som det første, og Markus og Lukas ser ut til å ha lest dette da de skrev sine egne evangelier. Les videre

Om moral. Igjen.

Mary-Ann Manninen skriver på NRK Ytring at vi bør se hen til vikingtidens kristendom for å finne tilbake til noen verdier vi åpenbart har mistet. Hun mener det moderne samfunnet ikke nødvendigvis representerer et fremskritt, fordi vi har mistet viktige verdier på veien fra da til nå.

Som hun skriver:

Vikingtiden var på mange måter et hardt samfunn der ære var den viktigste dyd. Beveger vi oss igjen mot et æressamfunn som kun hegner om sine egne? Er status, penger og våre aller nærmeste viktigere enn alt annet? Eller kan vi klare å inkorporere noen av de kristne verdiene som en naturlig del av vårt sekulariserte samfunn, uten at det ropes varsku om kristning eller misjon?

Denne monopoliseringen av moral og verdier som ensidig kristen «eiendom» er dog ikke korrekt. Er «nestekjærlighet og barmhjertighet» noe man ikke kan tilslutte seg uten å dyrke en gud? Selvfølgelig ikke. Og samtidig er kristen moral på sett og vis programmatisk, ved at beveggrunnen ikke har med medmennesker å gjøre, men med egen belønning. Les videre

Om flertydig tolkning

Jeg har nylig skrevet noe om Henrik Sahlin Pettersen, Tommy Mangerud og Jan-Ole Hesselberg sitt svar på kronikken til Johan E. Moan og Ola Didrik Saugstad. På NRKs nettsted Ytring gir Åste Dokka, doktorgradsstipendiat ved Teologisk fakultet, et motsvar til Pettersen, Mangerud og Hesselberg.

Dokkas prosjekt blir som svaret på et spørsmål ingen har formulert. Hun bruker en del tid på spørsmålet om gudsbevis, et tema Pettersen, Mangerud og Hesselberg egentlig ikke berører i særlig grad. De tre snakker derimot om hvorvidt eksistensen av en gud kan gi svar på vitenskapelige spørsmål, men de befatter seg egentlig ikke med spørsmålet om det finnes en gud. Dokka skulle åpenbart ønsket seg at de ville bruke tid på sistnevnte, for hun liker ikke kronikken deres:

P/M/H går inn i en debatt, ikke med teologene, men med andre naturvitere som også er kristne. Dermed er premissene for samtalen lagt, dessverre på feil sted.

Det kan synes trist for Dokka, men det er nå engang ikke hvorvidt det eksisterer en gud (eller flere) som var temaet denne gangen. Les videre

Om den ubeviselige guden – del II

Jeg har tidligere skrevet om kronikken  “Vitenskapen åpner for Gud”, skrevet av Johan E. Moan og Ola Didrik Saugstad, og jeg har skrevet om Helge Revald Skulleruds svar på kronikken. Onsdag den 10. april svarer Henrik Sahlin Pettersen, Tommy Mangerud og Jan-Ole Hesselberg også på Moans og Saugstads kronikk, hos NRK Ytring.

De tre leverer en, til kronikk å være, veldokumentert argumentasjon mot Moans og Saugstads opprinnelige kronikk, og er ikke overraskende fullstendig uenige.

Jeg biter meg merke i en del av de innvendinger jeg selv har hatt. Men jeg legger best merke til de perspektivene Pettersen, Mangerud og Hesselberg anlegger, men som jeg selv ikke tok for meg. Som blant annet:

Moan og Saugstad fremfører i sin kronikk et gjenkjennelig argument om at sekulariseringen av samfunnet i moderne tid har medført «inhumanisme», «materialisme» og «nytelsessyke» og foreslår gjeninnføring av «det kristne menneskesyn» som løsning. Ikke bare er dette en naiv og spekulativ overforenkling av samfunnet, men antakelig også feil.

Du bør egentlig lese det hele selv.

Hitchen's razor

Hitchen’s razor

Om den ubeviselige guden

Jeg skrev for kort tid siden en sak om kronikken til Johan E. Moan og Ola Didrik Saugstad. De fikk ikke mye ros av meg, gitt. I dag har Helge Revald Skullerud skrevet et innlegg mot kronikken, hvor han også gir dem det glatte lag. Skullerud konkluderer på sett og vis allerede i overskriften: «Gud kan ikke bevises vitenskapelig».

Heldigvis, får jeg nesten si. For Skullerud er professor i fysikk ved NTNU, og gjenoppretter mye av akademias ære.

Skullerud har åpenbart bedre grep på bibelhistorien enn jeg har, noe innlegget klart gir uttrykk for. Og han kjenner også historiefaget godt, og bruker sin kunnskap opp mot bibelens fortellinger:

Og fortellingen om Abraham er håpløst anakronistisk. Han kjøper Makpelahulen i Hebron av hetitten Efron, mer enn 200 år før hetitter fantes på denne jord. Og han møter filisterkongen Abimelek i Beer Sheva, ca. 800 år før filistrene og andre av «havfolket» strømmet inn i det indre Middelhav. Og brukte kameler som pakkdyr ca. 1200 år før kamelen ble innført som pakkdyr i området da assyrerne åpnet handelen på Sør-Arabia. Les videre