Om å passere en milepæl

La det være helt klart: Denne bloggen vil aldri nå noen plassering på noen toppliste. Den er lavmælt, snever og famlende. Men i går passerte den en milepæl: 4.000 sidevisninger. Det er ikke stort, men det er da noe. Jeg antar et sånt tall er hva motebloggere passerer på en enkelt dag. Men forhåpentligvis klarer jeg å vekke noen flere tanker enn hva jeg ville ha gjort hvis jeg hadde skrevet om klærne mine.

Takk for at du leser.

Om mindretallets diktat

Kristelig folkeparti har – som alle vet – trumfet gjennom sitt snevre syn på abort, i form av at leger skal få reservasjonsrett mot å henvise til abort. Jeg har skrevet om dette tidligere. I dagens VG formulerer Helseminister Bent Høie noen vage krav til legene i sakens anledning, men dette er knapt egnet til å pynte bruden.

VG har kjørt en poll. Man skal ikke ta slike svært alvorlig, da de oftest polariserer i for stor grad, men at et flertall er i mot reservasjonsretten er det ingen tvil om.

Mer enn 84% er i mot reservasjonsretten.

Mer enn 84% er i mot reservasjonsretten.

Det er lov å snu i denne saken, Helseminister. Men kanskje er maktkåtheten større enn moralen?

Om gammeldagse stereotypier og en positiv erkjennelse

Redaktør Arild Brock i maskulinist.no ergrer seg over at menneskers forskjellighet ikke skal gi seg utslag i «de normales» rett til å se ned på andre. Dette er vel hovedessensen i såvel Brocks debattinnlegg i bt.no og i maskulinist.no sin komplette tekst. Bakgrunnen er «frekke kjønnsaktivister» og deres kamp for en aksept av kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn. Dette burde ha vært en debatt vi for lengst er ferdige med, men den gang ei. Bakgrunnen for det vi får håpe er de siste krampetrekninger hos en tapende part, ser ut til å være menneskesynet og en manglende aksept av at ikke alle er heterofile og «normale».Dette er strengt tatt ikke en religiøs debatt, men både av hensyn til homofile venner og fordi jeg observerer at religiøse fundamentalister hyller Brocks mot, så skriver jeg litt om dette likevel. Les videre

Om risiko

17. oktober 2013 skrev en rekke medisinere et opprop mot omskjæring på debattsidene hos aftenposten.no. Jeg kjenner ingen av dem som skrev, men til sammen representerer de ganske åpenbart en solid medisinsk kompetanse. (De seks som stod bak oppropet er Jan Petter Odden, leder av Norsk barnelegeforening, Astrid Grydeland Ersvik, leder, Landsgruppe av helsesøstre i Norge, Hans Skari, leder, Barnekirurgisk forening, Anja Smeland, leder, Barnesykepleieforbundet, Trond Markestad, professor, leder for Rådet for legeetikk, Anne Lindboe, barneombud og barnelege.)

De seks går gjennom deler av det medisinske grunnlaget for praksisen med å skamfere små barn i form av omskjæring, og det er tydelig at de medisinske fordelene er minimale, om de overhodet er der. Tvert i mot er det risiko for komplikasjoner og dødsfall som følge av skamferingen. I tillegg så er det slett ikke uvanlig at voksne, omskjærte menn fortviler over det valget deres foreldre gjorde uten deres samtykke. I sum synes det ganske klart at de rent objektive konsekvensene av skamferingen unisont peker i én retning: Det finnes ingen fordeler, bare ulemper.

Diskusjonen rundt omskjæring burde ha stoppet der. Men akk! 19. oktober 2013 skrider Espen Ottosen og Torstein Husby til verket, og med iver, fynd og klem begår de en av de mest usakelige meningsytringene jeg har sett på svært, svært lenge. Les videre

Om Mette-Marit og hennes dannelsesreise

Siv Ellen Kraft, professor i religion ved Universitetet i Tromsø, hevder at kronprinsesse Mette-Marit har en støtte i folket som skyldes hennes religiøsitet. Man kan sagtens lure på om hun har en så bred støtte som Kraft påstår, men om vi skulle legge til grunn at dette stemmer, så skyldes den nok ikke religion. Norge blir stadig mindre religiøst, så religiøsitet ville snarere virke mot Mette-Marits angivelige støtte.

Uavhengig av den sviktende forutsetningen har Krafts utsagn humoristisk verdi. Les selv:

– Det forventes av prinsesser generelt at de skal stå for en type opphøyd verdighet, være tradisjonsbærere og formidle og fronte det norske og våre røtter. Gjennom kristendommen, som er den tradisjonelle religionen for monarkiet, har Mette-Marit fått sin dannelsesreise. Den har gitt henne tyngde og popularitet, mener Kraft.

Jeg smiler, ihvertfall. «Det norske» er i stadig mindre grad kristent, og i stadig større grad sekulært.

Opphøyd, kristen kvinne

Opphøyd, kristen kvinne. (40) (Bilde: Nrk.no)

Om skolegudstjenester

Utdanningsforbundet har fått oppmerksomhet som følge av deres motstand mot skolegudstjenester. Som de sier i en kommentar til sin høringsuttalelse: «Det er forskjell på å utøve en religion og å lære om den».

Jeg er enig med Utdanningsforbundet om konklusjonen, men av litt andre grunner. Alle bør lære om de ulike religionene, for deretter å foreta et opplyst valg om hvorvidt de vil tilslutte seg en religion og i så fall hvilken. Hvis gudstjenester foregår i skolens regi, så peker skolen på en «autorisert» religion. Muligheten til å kreve sine barn fritatt for skolegudstjenester rokker ikke ved dette. Skolens oppgave er å bedrive danning og utdanning, ikke å agitere for noe så kunnskapsfritt som en religion. Les videre