Om ateisme og terrorisme

Saudi-Arabia har innført lovgiving som definerer ateister som terrorister. Denne saken ble publisert 1. april 2014, og burde ha vært lest som en aprilsnarr, men dessverre ser det ikke sånn ut:

Article one of the new provisions defines terrorism as «calling for atheist thought in any form, or calling into question the fundamentals of the Islamic religion on which this country is based».

Da er jeg visst en terrorist? Og jeg som er mot all form for vold? Det er vel en logikk der et sted. Jeg ser den bare ikke.

Militante religiøse versus militante ateister

Militante religiøse versus militante ateister

Om hitling. Igjen.

Jeg har tidligere skrevet om «Om omvendt Hitling«. Thorbjørn Jagland skriver i Aftenposten i dag at

Det å la den nyfødte omskjæres er med på å sikre det jødiske folks fortsatte eksistens.

Dette er i mine øyne ikke en omvendt hitling, men en indirekte hitling. For det han sier er strengt tatt at alle som er mot omskjæring av små guttebarn er for å utslette «det jødiske folk». Som Hitler, altså. En ytterligere ting er at denne generaliseringen er egnet til å provosere jødiske menn, gjennom påstanden om at den vesentligste jødiske kulturbærer ligger i den bortskårede forhud. Og en ganske annen ting er at Jagland ikke et øyeblikk stopper opp og spør seg selv om hva dette egentlig handler om, nemlig små barns ukrenkelige rettighet til å fritas fra foreldrenes skamfering av kroppen deres. Les videre

Om risiko

17. oktober 2013 skrev en rekke medisinere et opprop mot omskjæring på debattsidene hos aftenposten.no. Jeg kjenner ingen av dem som skrev, men til sammen representerer de ganske åpenbart en solid medisinsk kompetanse. (De seks som stod bak oppropet er Jan Petter Odden, leder av Norsk barnelegeforening, Astrid Grydeland Ersvik, leder, Landsgruppe av helsesøstre i Norge, Hans Skari, leder, Barnekirurgisk forening, Anja Smeland, leder, Barnesykepleieforbundet, Trond Markestad, professor, leder for Rådet for legeetikk, Anne Lindboe, barneombud og barnelege.)

De seks går gjennom deler av det medisinske grunnlaget for praksisen med å skamfere små barn i form av omskjæring, og det er tydelig at de medisinske fordelene er minimale, om de overhodet er der. Tvert i mot er det risiko for komplikasjoner og dødsfall som følge av skamferingen. I tillegg så er det slett ikke uvanlig at voksne, omskjærte menn fortviler over det valget deres foreldre gjorde uten deres samtykke. I sum synes det ganske klart at de rent objektive konsekvensene av skamferingen unisont peker i én retning: Det finnes ingen fordeler, bare ulemper.

Diskusjonen rundt omskjæring burde ha stoppet der. Men akk! 19. oktober 2013 skrider Espen Ottosen og Torstein Husby til verket, og med iver, fynd og klem begår de en av de mest usakelige meningsytringene jeg har sett på svært, svært lenge. Les videre

Om å Hitlifisere debatten

Når man ikke er i stand til å finne relevante argumenter for et standpunkt, er det alltid greit å ty til Hitler. Eller å lire av seg vettløse fraser, slik Torkel Brekke også får seg til:

Det er blitt politisk korrekt å insistere på at religiøse minoriteter må tilpasse seg stadig snevrere sekulære verdier.

I hvilket univers er respekt for menneskets ukrenkelighet, hvori også opptatt beskyttelse mot uopprettelige religiøse imperativer, snevert? Prøv igjen, Brekke. Motstand mot skamfering av kroppen til et lite barn har intet med «antisemmitisme» eller «antimuslimske» holdninger å gjøre, men med friheten til selv å få velge, så snart man er gammel nok til selv å forstå.

Om falsk religionsfrihet

Skal foreldre ta irreversible valg på vegne av sitt barn, under dekke av en religionsfrihet de faktisk nekter barnet å ta selvstendig stilling til? Selvfølgelig ikke. Å forsvare skamfering av guttebarn på grunn av overtro kan ikke forsvares, samme hvor mye man påberoper seg et liberalt sinnelag.
Etter mitt syn er det viktigere å forsvare frihet fra religion enn frihet til religion.

Om religionsfrihet

Som jeg nylig skrev, så er foreldres rett til å omskjære sine guttebarn noe vi må til livs. Ganske enkelt fordi overtro ikke er en gyldig grunn til å skamfere forsvarsløse barn.

Juristen Magnus Forsberg tar også til motmæle mot uvesenet. Han knytter det an til en mer juridisk innfallsvinkel, og spesielt knytningen mot den europeiske menneskrettighetskonvensjonens punkt om barns religionsfrihet springer mot en. Jeg får litt følelsen av at vi her snart kan si «Ferdig snakka!»

Hvis du fremdeles er i tvil, og mener religiøse foreldre bør ha en rett til å oppdra sine barn ut fra og inn i sin egen tro, så husk på at tro ikke er en universell størrelse: Barn arver sine foreldres tro. Jødiske foreldre oppdrar sine barn til jødedommen, muslimske foreldre oppdrar sine barn ut fra islam, og så videre. Hvem av dem har så rett at det gir dem gyldig grunn til å skamfere barna sine? Ingen.

Og det er her jeg blir ekstra glad for tilsvar som det Forsberg begår: Også jussen viser at omskjæring er feil.

Om forskjellen på tro og menneske

Eirik Newth går i rette med Richard Dawkins i en kommentar i Aftenposten 11. september 2013. Bakgrunnen er Dawkins sin tweet fra tidligere i år:

All the world’s Muslims have fewer Nobel Prizes than Trinity College, Cambridge. They did great things in the Middle Ages, though.

Newth mener Dawkins er «tonedøv for egen kontekst», selv om Dawkins innrømmes å ha rett. Newth skriver:

Problemet er at ytringen er så unyansert at den fremstår som et ædda-bædda til muslimer, et inntrykk som styrkes av at den ble publisert på høytidsdagen Eid al-Fitr. Utover å demonstrere det etter hvert ganske forslitte poenget med retten til å gjøre narr av religioner, stusser jeg virkelig over hensikten.

Jeg forstår innvendingene til Newth, og kanskje var tweeten unødvendig. Men jeg mener den kan leses som et respektfullt uttrykk for en regions evner, ferdigheter og muligheter også. Muslimer demoniseres ofte og unyansert, og gjerne i sammenheng med nettopp 11. september. Og det er ikke til å stikke under en stol at en del av kritikken er direkte rasistisk og infantil: «Arabere er dumme og slemme!»

Det er dog mulig å lese tweeten som en honnør til arabisk vitenskap i perioden fra år 700 til år 1200, hvor matematikk, medisin og astronomi ble drevet fremover av spesielt miljøer i og rundt Damaskus (og delvis Kairo). De fremskrittene som da fant sted preget også etterhvert europeisk vitenskap. Men det hele stoppet gradvis opp i takt med at islam vokste frem. Jeg mener det må være lov å dvele ved tanken om at det Dawkins faktisk gjør er å peke på religion som en faktor som hemmet og delvis stoppet en fruktbar 500-år lang periode med vitenskapelige fremskritt.

Som sådan er det en ode til menneskets evner og muligheter, som dessverre ble kuet da religionen vokste frem. (Det samme skjedde på sett og vis i Europa på spesielt 1400- og 1500-tallet, da den katolske kirke eksempelvis innførte dødsstraff for å argumentere for et heliosentrisk verdensbilde, så «vi» er ikke noe bedre.)