Om det tafatte

Espen Ottosen prøver hos NRK Ytring den 20. april 2014 å levere det han mener er «Vitenskapelige argumenter for Gud«. Det er usikkert hva han presterer, men vitenskapelige argumenter er det ikke.

Les kronikken. Og les den så en gang til. Sånn, nå har du sikkert, som meg, sett at han overhodet ikke leverer argumenter for en gud. Han prøver snarere – som fundamentalister flest – å argumentere mot argumenter mot en guddommelig skapning, og det på en måte som vi gjerne ser hos konspirasjonsteoretikere: At noe ikke kan motbevises tolkes automagisk som et bevis for at det finnes.

Det er gjerne sånn det går når man først inntar et standpunkt (eller en tro) og dernest søker å finne rasjonalet for dette standpunktet. Les videre

Om ondskap. Og dårskap.

Jeg ble nylig gjort oppmerksom på nettstedet «Sett fra Norge«, et nettsted som avslører en litt ekkel sammenblanding mellom konspirasjonsteoretiske tilbøyeligheter og infantile teologiske utlegninger. Jeg bet meg spesielt merke i saken «Ondskap beviser guds eksistens«. Tittelen er jo spennende for en som meg, som har en dyp skepsis mot sjarlataner. Målsettingen til forfatteren er å bevise sin guds eksistens gjennom fabuleringer rundt ondskap.

Det er en ganske vanlig forestilling hos fundamentalister at kun en gud kan definere standarder som gjør det meningsfullt å snakke om objektive moralske standarder. Dette er en diskusjon for seg, synes jeg. Viktigere er det at det bakenforliggende premisset – at objektive moralske standarder er en forutsetning for å si noe meningsfullt om moral – er feil. Les videre

Om bevis og fundamentalistisk tullprat

Fundamentalistiske kristne burde bli flaue når de ser at de stundom benytter samme argumentasjon som konspirasjonsteoretikere. Nemlig at noe som er teoretisk mulig, dermed er sant. Det de glemmer å se på er hvorvidt det finnes bevis for hvorvidt noe er sant, eller til og med om det er sannsynlig, noe som er et svakere krav enn «sant». Man kan også benytte prinsipet Occam’s razor, som i korthet går ut på at forklaringen med færrest (ubegrunnede) forutsetninger er den som bør velges.

Occam’s razor anvendt på spørsmålet om det finnes en gud vil forklaringen uvegerlig måtte være et «nei». Grunnen til dette er at påstanden OM at det finnes en gud baserer seg på en ubegrunnet forutsetning om at det finnes en gud. Det motsatte standpunktet innebærer ingen forutsetninger. Les videre