Om å la fiksjoner trumfe anstendigheten

Tvitreren Sverre Litleskare la søndag 23. mars ut en tweet som i stor grad handlet om Espen Ottosen. Tweeten til Litleskare (@sverriss) finner du her. Saken det vises til handlet etter det jeg kan forstå om motstand mot homofil praksis, selv om homofil legning tilsynelatende aksepteres. Logikken bak en slik tenkning er at overtro (religionen) krever at du tilsidesetter din personlighet – i den grad en seksuell legning skal kalles personlighet – som følge av et imperativ fundert i denne overtroen. Leveregelen kan dermed formuleres omtrentlig som «vær den du er, så lenge du ikke viser det til noen».

Og det hele blir enda mer skremmende når vi leser begrunnelsen for at fundamentalistene hevder sitt gammelmodige syn:

«jeg mener Gud gir beskjed i Bibelen om rett og galt»

En flere tusen år gammel bok man ikke kjenner opphavet til skal diktere våre liv? Saklig. Spørsmålet er: Hvordan skal vi bli kvitt dette uvesenet overtroen representerer? I Norge går det laaaaangsomt riktig vei, mens utviklingen hos republikanere i USA faktisk går feil vei. (Jeg synes vel også denne saken, hentet fra en amerikansk tv-serie (West Wing) bidrar til å peke på hvordan vi bør møte bibelens absurditeter.)

Hadde det ikke vært for at denne type vettløs retthaverskhet basert på en privat og personlig overtro ødelegger så mange unge homofile og bifile menneskers selvfølelse, så kunne vi bare ledd det hele bort, og fortsatt å blande tekstiler og bedrive ballsporter med svinelærskuler på «hviledagen». Men siden fundamentalismen altså gjør nettopp det; skader sårbare jenters og gutters selvbilder, så kan vi ikke nøye oss med latter.

Men spør meg ikke om hva som skal gjøres, for oppfordringer om fornuft og medmenneskelighet møter en stengt dør hvis de sendes i kristenfolkets retning. Jeg har likevel et håp om at de en dag innser at menneskefiendligheten deres ikke hører vår tid til.

Om gammeldagse stereotypier og en positiv erkjennelse

Redaktør Arild Brock i maskulinist.no ergrer seg over at menneskers forskjellighet ikke skal gi seg utslag i «de normales» rett til å se ned på andre. Dette er vel hovedessensen i såvel Brocks debattinnlegg i bt.no og i maskulinist.no sin komplette tekst. Bakgrunnen er «frekke kjønnsaktivister» og deres kamp for en aksept av kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn. Dette burde ha vært en debatt vi for lengst er ferdige med, men den gang ei. Bakgrunnen for det vi får håpe er de siste krampetrekninger hos en tapende part, ser ut til å være menneskesynet og en manglende aksept av at ikke alle er heterofile og «normale».Dette er strengt tatt ikke en religiøs debatt, men både av hensyn til homofile venner og fordi jeg observerer at religiøse fundamentalister hyller Brocks mot, så skriver jeg litt om dette likevel. Les videre

Om å tro

I det som angivelig skal være en bokanmeldelse (?) slår informasjonsleder i i Norsk Luthersk Misjonssamband, Espen Ottosen, til igjen. I første avsnitt tar han fart, hopper, og går på trynet:

Iblant møter jeg ateister som hevder at de ikke tror noe som helst. De har ikke noe livssyn. For ateisme er ikke noe annet enn en avvisning – av Gud. Slik retorikk er imidlertid lettvint. Å avvise at Gud finnes vil få konsekvenser for hva et menneske tror om virkeligheten.

Jeg har lest litt rundt, og det Ottosen snakker om er en og samme form for tro, uavhengig av hva man måtte tro på. Prosjektet hans er – gjetter jeg på – å normalisere det å tro på en gud, og å plassere det i en mer hverdagslig ramme. Det å tro på at Manchester United skal vinne ligaen i England, det å tro på at det skal regne i morgen, det å tro på at renten settes opp og det å tro på en gud er like former for tro, ser det ut til at Ottosen mener. Og det er jo oppsiktsvekkende. For å si det forsiktig.

Jeg – som ateist – tror en rekke ting. Jeg tror ikke jeg vil oppleve at fotballlaget Huddersfield vinner Champions League. Jeg tror det vil regne denne uka. Jeg tror oppvaskmaskinen min vil gå i stykker i løpet av de neste tre årene. Denne troen er basert på erfaring. På kunnskap. På sannsynligheter. Jeg tror ikke på en gud. Nettopp fordi ingen erfaring, kunnskap eller sannsynligheter taler for at det skulle finnes en gud. Jeg anser ideen om en gud som menneskeskapt, som følge av behovet for trygghet og som forklaringer på det ukjente. (Guden Tor osv.)

Men at denne ideen skulle overleve helt inn i vår tid, hvor de fleste observerbare fenomener kan forklares vitenskapelig, er intet annet enn forunderlig. (Man kan sikkert forklare religiøse samfunn ut fra økonomiske motiver, men det er en annen diskusjon.)