Om å la fiksjoner trumfe anstendigheten

Tvitreren Sverre Litleskare la søndag 23. mars ut en tweet som i stor grad handlet om Espen Ottosen. Tweeten til Litleskare (@sverriss) finner du her. Saken det vises til handlet etter det jeg kan forstå om motstand mot homofil praksis, selv om homofil legning tilsynelatende aksepteres. Logikken bak en slik tenkning er at overtro (religionen) krever at du tilsidesetter din personlighet – i den grad en seksuell legning skal kalles personlighet – som følge av et imperativ fundert i denne overtroen. Leveregelen kan dermed formuleres omtrentlig som «vær den du er, så lenge du ikke viser det til noen».

Og det hele blir enda mer skremmende når vi leser begrunnelsen for at fundamentalistene hevder sitt gammelmodige syn:

«jeg mener Gud gir beskjed i Bibelen om rett og galt»

En flere tusen år gammel bok man ikke kjenner opphavet til skal diktere våre liv? Saklig. Spørsmålet er: Hvordan skal vi bli kvitt dette uvesenet overtroen representerer? I Norge går det laaaaangsomt riktig vei, mens utviklingen hos republikanere i USA faktisk går feil vei. (Jeg synes vel også denne saken, hentet fra en amerikansk tv-serie (West Wing) bidrar til å peke på hvordan vi bør møte bibelens absurditeter.)

Hadde det ikke vært for at denne type vettløs retthaverskhet basert på en privat og personlig overtro ødelegger så mange unge homofile og bifile menneskers selvfølelse, så kunne vi bare ledd det hele bort, og fortsatt å blande tekstiler og bedrive ballsporter med svinelærskuler på «hviledagen». Men siden fundamentalismen altså gjør nettopp det; skader sårbare jenters og gutters selvbilder, så kan vi ikke nøye oss med latter.

Men spør meg ikke om hva som skal gjøres, for oppfordringer om fornuft og medmenneskelighet møter en stengt dør hvis de sendes i kristenfolkets retning. Jeg har likevel et håp om at de en dag innser at menneskefiendligheten deres ikke hører vår tid til.

Om mindretallets diktat

Kristelig folkeparti har – som alle vet – trumfet gjennom sitt snevre syn på abort, i form av at leger skal få reservasjonsrett mot å henvise til abort. Jeg har skrevet om dette tidligere. I dagens VG formulerer Helseminister Bent Høie noen vage krav til legene i sakens anledning, men dette er knapt egnet til å pynte bruden.

VG har kjørt en poll. Man skal ikke ta slike svært alvorlig, da de oftest polariserer i for stor grad, men at et flertall er i mot reservasjonsretten er det ingen tvil om.

Mer enn 84% er i mot reservasjonsretten.

Mer enn 84% er i mot reservasjonsretten.

Det er lov å snu i denne saken, Helseminister. Men kanskje er maktkåtheten større enn moralen?

Om de skadelige konsekvensers toleranse

Det har blitt en del saker om Håvard Nyhus her, ser jeg. (Klikk på navnet hans til venstre her, så ser du alle sakene på ett brett.) Til redaktør i Natt & Dag å være vier han forunderlig mye tid til hverdagsreligiøsitet. I Dagbladet 3. oktober forsøker han å gå til rette med Barneombudet når det gjelder omskjæring av guttebarn. Det går ikke så bra, og det skyldes en skivebom. Han forsøker å legitimere en bestialsk praksis med skamfering av små barn med å henvise til at det gis samtykke til denne praksisen gjennom et historisk basert «kollektivt samtykke».

Dette er en feilslutning og Nyhus bommer ikke bare på mål, han er på feil bane. Vi har sett flere historisk baserte samtykker opp gjennom historien. Felles for dem er som regel at de på ett eller annet tidspunkt opphører å være et samtykke, og i stedet fremstår som bilder på en historisk basert uvitenhet. Les videre

Om styrkeprøver

Prest Sunniva Gylver skriver i Aftenposten om «Den store styrkeprøven», hvor hun mener at «det er kraft i å sette grenser for seg selv».

Tanken hennes er at man blir sterk gjennom å vise handlekraft, og at denne styrken kan hjelpe en til å tåle tunge dager. Imidlertid faller hele resonnmenentet hennes sammen som følge av premisset: Man skal vise styrke ved å følge bibelske formaninger, som å «først søke guds rike». Dette er ikke styrke. Det er underdanighet og underkastelse. Å utføre en god handling fordi du blir fortalt det blir en hul handling, en ren instrumentell tilnærming uten rot i egen positivitet.

Svært karikert fremstår det som om den kristne loves adgang til et «evig liv i himmelen» fordi hun/han er flink til å ta kommando. Jeg finner intet rom for bruk av adjektivet «styrke» i et sånt tankesett.

Om debatten om hvorvidt Jesus har levd

Doktorgradsstipendiat ved Meninghetsfakultetet, Hilde Brekke Møller, problematiserer (i positiv forstand) spørsmålet om hvorvidt Jesus har levd eller ei. Hun hevder at den tidligere, unisone enigheten om at han har levd har raknet, og at spørsmålet virker mindre åpenbart nå enn det har vært tidligere. Spørsmålet er selvsagt viktig, men jeg tror vi med ganske stor sikkerhet kan gå ut fra at en Jesus har levd.

Langt viktigere er det imidlertid å diskutere om de gjerningene som tilskrives ham faktisk har funnet sted. De fire evangeligene (Matteus, Markus, Lukas, Johannes) er alle skrevet mer enn cirka 30 år etter at korsfestelsen skal ha funnet sted (år 33). Disse utgjør de viktigste kildene til beskrivelser av Jesus liv og levned. Det hersker en enighet om at evangeliet etter Matteus regnes som det første, og Markus og Lukas ser ut til å ha lest dette da de skrev sine egne evangelier. Les videre

Om skolegudstjenester

Utdanningsforbundet har fått oppmerksomhet som følge av deres motstand mot skolegudstjenester. Som de sier i en kommentar til sin høringsuttalelse: «Det er forskjell på å utøve en religion og å lære om den».

Jeg er enig med Utdanningsforbundet om konklusjonen, men av litt andre grunner. Alle bør lære om de ulike religionene, for deretter å foreta et opplyst valg om hvorvidt de vil tilslutte seg en religion og i så fall hvilken. Hvis gudstjenester foregår i skolens regi, så peker skolen på en «autorisert» religion. Muligheten til å kreve sine barn fritatt for skolegudstjenester rokker ikke ved dette. Skolens oppgave er å bedrive danning og utdanning, ikke å agitere for noe så kunnskapsfritt som en religion. Les videre

Om å møte dårlig kritikk med god kritikk

Jeg har allerede skrevet tre saker her om Håvard Nyhus. I går skrev Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet et motinnlegg, hvor hun tar et oppgjør med Nyhus. Jeg er svært enig med Hobbelstad. Nesten pinlig selvfølgelig, egentlig.

Hun indikerer forsiktig at Nyhus generaliserer fra noe singulært, men den viktigste kritikken er at Nyhus ikke har rett til å kreve en spesifikk form for retorikk fra sine meningsmotstandere. Jeg velger å tilføye: Spesielt ikke når Nyhus velger en karikert form selv.

Om å tro

I det som angivelig skal være en bokanmeldelse (?) slår informasjonsleder i i Norsk Luthersk Misjonssamband, Espen Ottosen, til igjen. I første avsnitt tar han fart, hopper, og går på trynet:

Iblant møter jeg ateister som hevder at de ikke tror noe som helst. De har ikke noe livssyn. For ateisme er ikke noe annet enn en avvisning – av Gud. Slik retorikk er imidlertid lettvint. Å avvise at Gud finnes vil få konsekvenser for hva et menneske tror om virkeligheten.

Jeg har lest litt rundt, og det Ottosen snakker om er en og samme form for tro, uavhengig av hva man måtte tro på. Prosjektet hans er – gjetter jeg på – å normalisere det å tro på en gud, og å plassere det i en mer hverdagslig ramme. Det å tro på at Manchester United skal vinne ligaen i England, det å tro på at det skal regne i morgen, det å tro på at renten settes opp og det å tro på en gud er like former for tro, ser det ut til at Ottosen mener. Og det er jo oppsiktsvekkende. For å si det forsiktig.

Jeg – som ateist – tror en rekke ting. Jeg tror ikke jeg vil oppleve at fotballlaget Huddersfield vinner Champions League. Jeg tror det vil regne denne uka. Jeg tror oppvaskmaskinen min vil gå i stykker i løpet av de neste tre årene. Denne troen er basert på erfaring. På kunnskap. På sannsynligheter. Jeg tror ikke på en gud. Nettopp fordi ingen erfaring, kunnskap eller sannsynligheter taler for at det skulle finnes en gud. Jeg anser ideen om en gud som menneskeskapt, som følge av behovet for trygghet og som forklaringer på det ukjente. (Guden Tor osv.)

Men at denne ideen skulle overleve helt inn i vår tid, hvor de fleste observerbare fenomener kan forklares vitenskapelig, er intet annet enn forunderlig. (Man kan sikkert forklare religiøse samfunn ut fra økonomiske motiver, men det er en annen diskusjon.)

Om en idé om noe overflødig

Jeg har skrevet et par saker her om Håvard Nyhus og hans to kronikker i Dagbladet. (En sak her, og en sak her.) Som jeg har fortalt, så er Nyhus sitt prosjekt en smule utydelig, men jeg har funnet noen utdypinger på verdidebatt.no. I det ene innlegget prøver Nyhus å fortelle hva gud er, uten at han faktisk klarer å si så mye om nettopp det, annet enn å hevde at gud «er altså et uskapt, ikke-kontingent, transcendent «vesen» (Gud er alt annet enn noe vesen)».

I det andre innlegget er han noe tydeligere:

Gud er altså ikke et handlende subjekt med universet som sitt praktiserende område. Ideen Gud er forestillingen om noe som er helt utenfor og uavhengig av denne verden.

Denne guden befinner seg ikke et spesielt sted, som i en eller annen himmel over skyene.

La meg forutsette at denne referanserammen er korrekt, og se på hva noen av følgene av den må være. Ideen gud må innenfor denne referanserammen sies å være menneskeskapt, fordi selve ideen ligger innenfor vår veden, selv om det ideen handler om ligger utenfor. (Det kan ikke eksistere noen gjensidig kobling mellom ideen og innholdet i den. Ideen peker på en gud, som ikke peker tilbake på ideen. Les videre

Om åndssvak nyateisme

Håvard Nyhus, redaktør i Natt&Dag, skriver lørdag 27. juli 2013 om «”den åndssvake nyateismen»”. Jeg sliter litt med å forstå nøyaktig HVA han vil, Nyhus. Men jeg tror han vil heve debatten til et høyere nivå, rent kunnskapsmessig. I det minste er det sånn jeg leser ham mot slutten av kronikken:

Slik gjør nyateistene seg skyldig i det samme de anklager sine troende motstandere for. Deres posisjon hviler på den samme overlagte uvitenheten og enfoldigheten som de ikke tolererer hos motparten.”

Nyateister er altså kunnskapsløse, ser det ut til at Nyhus mener, og det er dette han vil arrestere dem for. (Her kunne det være på sin plass å påpeke at når han benytter fraser som ”enfoldige”, ”tror de kommer med glupe antagelser”, ”den twitrende tåpen”, og så videre, så virker det i liten grad som om han stiller de samme kravene til seg selv. Dette er dog kun et sidespor, og jeg vil ikke følge det videre.) Les videre

Om å vende om

Presten Per H. Andersen mistet sin gud på 1970-tallet. Han skrev en artikkel i magasinet Hverdag i 1978, hvor han blant annet mente at «Gud er død». En ganske åpenhjertig og ubønnhørlig handling for en kirkens mann. Han trer ut av prestegjerningen, men tusler tilbake på 1990-tallet. Fortsatt uten en tradisjonell gud.

Så kan man spørre seg hvilken tro han egentlig bekjenner seg til? Selv sier han at:

– Poenget for meg er jo undringen. Det er ikke sånn at jeg har fått en fast tro. Det er en hele tiden prosess hvor jeg må søke tilbake til kilden.

– Kilden?

– Guds kjærlighet. Nåden. Stadig lurer jeg på hva som er meningen med det her. Men så opplever jeg at det er mennesker som får håp. Om det bare er noen få, så er det likevel en mening med det …

For meg så vitner dette om at gud er en menneskeskapt skikkelse, og at Andersen kanskje har forstått dette mer enn andre av kirkens menn og kvinner. Du kan forsøke å gjøre deg opp din egen mening om Andersen ved å lese hele saken om ham i «Strek».

Om flertydig tolkning

Jeg har nylig skrevet noe om Henrik Sahlin Pettersen, Tommy Mangerud og Jan-Ole Hesselberg sitt svar på kronikken til Johan E. Moan og Ola Didrik Saugstad. På NRKs nettsted Ytring gir Åste Dokka, doktorgradsstipendiat ved Teologisk fakultet, et motsvar til Pettersen, Mangerud og Hesselberg.

Dokkas prosjekt blir som svaret på et spørsmål ingen har formulert. Hun bruker en del tid på spørsmålet om gudsbevis, et tema Pettersen, Mangerud og Hesselberg egentlig ikke berører i særlig grad. De tre snakker derimot om hvorvidt eksistensen av en gud kan gi svar på vitenskapelige spørsmål, men de befatter seg egentlig ikke med spørsmålet om det finnes en gud. Dokka skulle åpenbart ønsket seg at de ville bruke tid på sistnevnte, for hun liker ikke kronikken deres:

P/M/H går inn i en debatt, ikke med teologene, men med andre naturvitere som også er kristne. Dermed er premissene for samtalen lagt, dessverre på feil sted.

Det kan synes trist for Dokka, men det er nå engang ikke hvorvidt det eksisterer en gud (eller flere) som var temaet denne gangen. Les videre

Om kirkens ulne moral

Jeg har nettopp referert til Preben Aavitslands kronikk i Aftenposten 11. april 2013, hvor han skriver om en fremtidig skilsmisse mellom kirke og stat. Den samme Aavitsland hadde 9. april et innlegg i Dagsavisen om en «telekirketorgsjarlatan» ved navn Svein-Magne Pedersen, som lurer mennesker i krise for pengene sine. Aavitslands kronikk handler ikke om Pedersen, men om kirkens manglende avstandtagen fra Pedersen. (Dette er den samme type ulne moral som jeg nylig har påpekt hos den katolske kirke, for øvrig.)

Jeg skal ikke bruke tid og plass her på Pedersen. Han kan du heller lese om i Gunnar Tjomlids blogg. (Du kan også se her.)

Det jeg ønsker her er bare å henlede oppmerksomheten i samme retning som Aavitsland: Den norske kirke må ta stilling til denne type spørsmål. Er det greit at svindlere som Pedersen tjener penger på en gud uten at kirken mener noe om det?

Og er det greit at lokale menigheter samarbeider med folk som Pedersen? Slik de gjorde i Tromsø i fjor?

Dette er rent retoriske spørsmål, for svaret mener jeg bør være gitt. Aavitsland utfordrer i sitt innlegg biskop Stein Reinertsen til å svare. Jeg tviler på at biskop Reinertsen vil gi lyd fra seg. Han er nok for opptatt med å la være å vise omsorg for fraskilte.

Om angivelig prestemangel

Bispemøtets preses, biskop Helga Haugland Byfuglien, retter i Aftenposten en bønn (pun intended) til det politiske miljø om en styrking av bevilgningene til kirken, slik at kirken kan ansette flere prester. Et av argumentene hennes er at «Norske prester har i dag mer enn 1000 flere medlemmer å betjene enn sine kolleger i Sverige og Finland.»

Men nei. Vi har nok bare en prestemangel på papiret.

Medlemstallet i den norske kirke er synkende. Fra 2005 til 2011 gikk medlemstallet ned med mer enn 100.000, i følge kirkens egne data. Disse tallene er nok ikke et reellt utrykk for faktiske religiøse preferanser, som jeg har skrevet om tidligere: Folk får rett og slett ikke til å melde seg ut. Les videre

Om den ubeviselige guden – del II

Jeg har tidligere skrevet om kronikken  “Vitenskapen åpner for Gud”, skrevet av Johan E. Moan og Ola Didrik Saugstad, og jeg har skrevet om Helge Revald Skulleruds svar på kronikken. Onsdag den 10. april svarer Henrik Sahlin Pettersen, Tommy Mangerud og Jan-Ole Hesselberg også på Moans og Saugstads kronikk, hos NRK Ytring.

De tre leverer en, til kronikk å være, veldokumentert argumentasjon mot Moans og Saugstads opprinnelige kronikk, og er ikke overraskende fullstendig uenige.

Jeg biter meg merke i en del av de innvendinger jeg selv har hatt. Men jeg legger best merke til de perspektivene Pettersen, Mangerud og Hesselberg anlegger, men som jeg selv ikke tok for meg. Som blant annet:

Moan og Saugstad fremfører i sin kronikk et gjenkjennelig argument om at sekulariseringen av samfunnet i moderne tid har medført «inhumanisme», «materialisme» og «nytelsessyke» og foreslår gjeninnføring av «det kristne menneskesyn» som løsning. Ikke bare er dette en naiv og spekulativ overforenkling av samfunnet, men antakelig også feil.

Du bør egentlig lese det hele selv.

Hitchen's razor

Hitchen’s razor

Om fundamentalistisk ateisme

Jeg snublet ved en tilfeldighet over bloggposten «Fundamentalistisk ateisme«, og leste med interesse. Saken var en kommentar til et avisinnlegg av Bernt Hagtvet i Aftenposten i 2007. Avisinnlegget er skuffende lesning, en stråmannsaktig affære, hvor det konstrueres opp et bilde av «nyateismen» som ikke stemmer overens med noe jeg har sett noe sted. Selv ikke på reddit. Jeg griper meg selv i å tenke på et bilde jeg la ut her for en stund siden:

Militante religiøse versus militante ateister

Militante religiøse versus militante ateister

Men tilbake til bloggen («Postulater»). Les videre

Om den ubeviselige guden

Jeg skrev for kort tid siden en sak om kronikken til Johan E. Moan og Ola Didrik Saugstad. De fikk ikke mye ros av meg, gitt. I dag har Helge Revald Skullerud skrevet et innlegg mot kronikken, hvor han også gir dem det glatte lag. Skullerud konkluderer på sett og vis allerede i overskriften: «Gud kan ikke bevises vitenskapelig».

Heldigvis, får jeg nesten si. For Skullerud er professor i fysikk ved NTNU, og gjenoppretter mye av akademias ære.

Skullerud har åpenbart bedre grep på bibelhistorien enn jeg har, noe innlegget klart gir uttrykk for. Og han kjenner også historiefaget godt, og bruker sin kunnskap opp mot bibelens fortellinger:

Og fortellingen om Abraham er håpløst anakronistisk. Han kjøper Makpelahulen i Hebron av hetitten Efron, mer enn 200 år før hetitter fantes på denne jord. Og han møter filisterkongen Abimelek i Beer Sheva, ca. 800 år før filistrene og andre av «havfolket» strømmet inn i det indre Middelhav. Og brukte kameler som pakkdyr ca. 1200 år før kamelen ble innført som pakkdyr i området da assyrerne åpnet handelen på Sør-Arabia. Les videre