Om risiko

17. oktober 2013 skrev en rekke medisinere et opprop mot omskjæring på debattsidene hos aftenposten.no. Jeg kjenner ingen av dem som skrev, men til sammen representerer de ganske åpenbart en solid medisinsk kompetanse. (De seks som stod bak oppropet er Jan Petter Odden, leder av Norsk barnelegeforening, Astrid Grydeland Ersvik, leder, Landsgruppe av helsesøstre i Norge, Hans Skari, leder, Barnekirurgisk forening, Anja Smeland, leder, Barnesykepleieforbundet, Trond Markestad, professor, leder for Rådet for legeetikk, Anne Lindboe, barneombud og barnelege.)

De seks går gjennom deler av det medisinske grunnlaget for praksisen med å skamfere små barn i form av omskjæring, og det er tydelig at de medisinske fordelene er minimale, om de overhodet er der. Tvert i mot er det risiko for komplikasjoner og dødsfall som følge av skamferingen. I tillegg så er det slett ikke uvanlig at voksne, omskjærte menn fortviler over det valget deres foreldre gjorde uten deres samtykke. I sum synes det ganske klart at de rent objektive konsekvensene av skamferingen unisont peker i én retning: Det finnes ingen fordeler, bare ulemper.

Diskusjonen rundt omskjæring burde ha stoppet der. Men akk! 19. oktober 2013 skrider Espen Ottosen og Torstein Husby til verket, og med iver, fynd og klem begår de en av de mest usakelige meningsytringene jeg har sett på svært, svært lenge. Les videre

Om ansvar

Terrorbombingen i Boston er vanskelig å forstå. To unge gutter sprenger i sin forvirrede religiøse rus uskyldige, og rammer endog barn. Jeg har ikke orket å lese veldig mye om saken, men det er likevel klart for meg at de to har benyttet religion som motivasjon for det de har gjort.

Jeg skal ikke påstå at islam, slik den «egentlig» skal praktiseres, er en voldelig religion. Likevel bærer religionen skyld for ugjerninger som denne. På samme måte som religionen bærer et ansvar for 22. juli.

Så kan man gjerne innvende at både Bostonbombingen og Utøyatragedien skyldes forvirrede menns vrangforestillinger. Men: Ingen av dem hadde funnet sted uten religionen. Og jeg vil tro vi vil se flere religiøst motiverte terrorhandlinger.

Men ingen motivert ut fra ateisme.

Om kirkens ulne moral

Jeg har nettopp referert til Preben Aavitslands kronikk i Aftenposten 11. april 2013, hvor han skriver om en fremtidig skilsmisse mellom kirke og stat. Den samme Aavitsland hadde 9. april et innlegg i Dagsavisen om en «telekirketorgsjarlatan» ved navn Svein-Magne Pedersen, som lurer mennesker i krise for pengene sine. Aavitslands kronikk handler ikke om Pedersen, men om kirkens manglende avstandtagen fra Pedersen. (Dette er den samme type ulne moral som jeg nylig har påpekt hos den katolske kirke, for øvrig.)

Jeg skal ikke bruke tid og plass her på Pedersen. Han kan du heller lese om i Gunnar Tjomlids blogg. (Du kan også se her.)

Det jeg ønsker her er bare å henlede oppmerksomheten i samme retning som Aavitsland: Den norske kirke må ta stilling til denne type spørsmål. Er det greit at svindlere som Pedersen tjener penger på en gud uten at kirken mener noe om det?

Og er det greit at lokale menigheter samarbeider med folk som Pedersen? Slik de gjorde i Tromsø i fjor?

Dette er rent retoriske spørsmål, for svaret mener jeg bør være gitt. Aavitsland utfordrer i sitt innlegg biskop Stein Reinertsen til å svare. Jeg tviler på at biskop Reinertsen vil gi lyd fra seg. Han er nok for opptatt med å la være å vise omsorg for fraskilte.

Om opphavet til moral

Som jeg tidligere har nevnt, så hevdes det titt og ofte at moral ikke kan eksistere uten en gud. Forskeren Frans de Waal har studert blant annet sjimpanser, og har identifisert empati og moral hos dyr. ‘

Konklusjonen er , svært forenklet, at sympati og empati er en del av vår biologi:

In cases like these, animals are feeling empathy, then acting on that feeling with displays of kindness or help, behavior that de Waal calls sympathy. The empathy is purely embodied — literally felt in the body — and part of our evolved biology.

Jeg vil anta at en (fundamentalistisk) kristen vil hevde at siden alt levende er «skapt i guds bilde», så er det deres gud som skal ha æren. Les videre

Om ondskap. Og dårskap.

Jeg ble nylig gjort oppmerksom på nettstedet «Sett fra Norge«, et nettsted som avslører en litt ekkel sammenblanding mellom konspirasjonsteoretiske tilbøyeligheter og infantile teologiske utlegninger. Jeg bet meg spesielt merke i saken «Ondskap beviser guds eksistens«. Tittelen er jo spennende for en som meg, som har en dyp skepsis mot sjarlataner. Målsettingen til forfatteren er å bevise sin guds eksistens gjennom fabuleringer rundt ondskap.

Det er en ganske vanlig forestilling hos fundamentalister at kun en gud kan definere standarder som gjør det meningsfullt å snakke om objektive moralske standarder. Dette er en diskusjon for seg, synes jeg. Viktigere er det at det bakenforliggende premisset – at objektive moralske standarder er en forutsetning for å si noe meningsfullt om moral – er feil. Les videre

En bibel i alle hjem

20130202-225155.jpg
Hvis man tør å ta et skritt tilbake, så er kristen tro egentlig bare skremmende. I Norge prøver vi å normalisere tro. Men når vi virkelig åpner øynene, så blir det helt absurd. Folk i offentlige posisjoner roses for å være åpne om sin gudstro. Komplett uforståelig egentlig. Fordi man på den måten gjør det til noe fortjenestefullt å tilsidesette kunnskap og rasjonalitet. Hvorfor?

Om hvorvidt ateisme er farlig for verdens fattige

Borte på «Kristenmanns blogg» ble det i 2010 påstått at ateisme er farlig for verdens fattige. Forfatteren har ved første gangs gjennomlesing noen gode poenger. Amerikanske kristne gir en forholdsvis større andel av sin inntekt til veldedige formål en gjennomsnittet av befolkningen. Og norske menigheter gir mer enn Humanetisk forbund. Så langt så godt. Les videre

Om påstanden «Ateister har ikke moral…»

«…fordi moral kommer fra Gud.»

Dette er noe jeg ofte har lest og hørt. Det skulle bety at jeg, som ateist, per definisjon er amoralsk, uansett hva jeg fyller min tid på jorden med. Selv om jeg hadde viet all min tid til å kurere syke barn i den tredje verden, eller å hjelpe gamle damer over gaten, så ville min livsførsel være amoralsk. (Det bor ikke så mange gamle damer i mitt nabolag, og jeg har ingen legeutdannelse, så det får bli med tanken.)

Og dette gjelder også uansett hvilket motiv jeg måtte ha hatt for de gode gjerninger jeg hadde utført. Les videre