Om folkeskikk, læring og debatt

Denne saken er litt i utkanten av hva jeg vanligvis vier «spalteplass» til, men jeg synes likevel jeg skal vie plass til disse ordene. Fordi jeg føler det maktpåliggende.

Ateisme – i den grad det er en isme overhodet – kan anta ulike former. Noen vil velge en teologisk vinkling, for eksempel som følge av bibelens mange selvmotsigelser, spesielt knyttet til hva guden er og ikke er. Andre vil ha en moralfilosofisk tilnærming, basert på det høyst diskutable verdisynet bibelen og religionen representerer. Atter andre vil anlegge et vitenskapsteoretisk perspektiv, gjerne fundert på hva kunnskap er og kan være. Utgangspunktet for disse vil ofte være at bibelen er den eneste referansen til noe guddommelig, og som sådan et partsinnlegg som ikke støttes av objektive kilder, observasjoner eller fakta.

Min tilnærming til temaet er snarere av sosiologisk karakter: Hva innebærer overtroen for oss som mennesker, med våre ulike ståsteder? Hvordan kan jeg som rasjonell aktør forholde meg til troende og deres overtro? Og hvordan benytter troende, spesielt fundamentalister, ulike metoder for å unngå å forholde seg til sin tros mangel på noe objektivt erkjennbart? Og hvordan agerer de i møtet med argumenter?

Jeg har ikke vært meg selv bevisst denne posisjonen før jeg skrev en sak om en ung fundamentalist ved navn Daniel Joachim Kleiven. Saken handlet i korte trekk om en rekke feil og logiske brister, som du selv kan se via lenken. Etter en stund dukket Kleiven opp i kommentarfeltet her, og jeg antok at vi kunne få en grei diskusjon om saken, basert på hans opprinnelige påstander. Men den gang ei. Les videre

Om bevisbyrde – igjen

Så er vi i gang igjen, om enn i liten målestokk. En tweet jeg så, lenket opp til en bloggpost hos Daniel Joachim Kleiven, hvor kan man lese litt om hvordan ateisme kan fortone seg når man, som Kleiven, forutsetter at det finnes en gud, og at argumentasjonen programmatisk må tilpasses dette. Gudsbegrepet er dog ganske vidt hos Kleiven:

En ekstremt kort versjon er at Gud ikke er et objekt eller en substans på lik linje med andre i naturen, men Gud er selve Eksistensen eller ren Væren. Guds fulle natur er utenfor vår fulle fatteevne og kan bare omtales i overførte sammenligninger.

Guden hans plasseres trygt bortenfor det håndterbare, slik at innsigelser knyttet til hvorvidt denne menneskeskapte forståelsen av en gud kan pareres med påstander om manglende forståelse av hva guden er. Jeg kunne formulerer tilsvarende beskrivelser av hva mitt private fravær av tro på denne «Eksistensen» er, men det ville være like lite meningsfullt og konstruktivt som ovenstående sitat.

«Er dette nytt, da?», kan det hende du spør, siden jeg skriver at vi er «i gang igjen». Nei, det er ikke det, fordi Kleivens anliggende er å prøve å plassere en bevisbyrde hos dem som ikke tror. Vi ikke-troende må bevise at vårt fravær av tro kan begrunnes i noe, en forklaring, noe logisk, en anskuelse. Som jeg har skrevet før, så er det ikke så enkelt.

Jeg, som ikke-troende, påstår ikke noe som helst annet enn at jeg ikke deler den troendes tro. Jeg vet ikke at en gud ikke finnes. Jeg vet bare at det ikke finnes objektive tegn, sannsyligheter, indisier, beviser, argumenter, og så videre, som tilsier at guden eksisterer. Og da står jeg igjen med at dette menneskeskapte gudsbegrepet er lite annet enn nettopp det, skapt av mennesker for å skape trygghet, forklare det man for tusener av år siden ikke forstod eller som politisk virkemiddel. Les videre

Om å skape mening

Jeg er ikke den eneste som har gått i rette med Espen Ottosens kronikk på NRK ytring, hvor han prøver å forene religion med vitenskap. 1. mai 2014 mottar Ottosen motbør også fra Håvard Nyhus. (Rollesammenblandingen Nyhus bedriver er litt ugrei. Er det gratisblekka Natt & Dag han snakker for når han signerer kronikken med «redaktør» for Natt & Dag? Selvfølgelig ikke. Men det kan vi la ligge.)

Nyhus sin teologiske posisjon bør være kjent nå, for dem som har fulgt ham litt. Han snakker om en gud som er en opphøyd størrelse, utenfor menneskets fatteevne. Det kan synes som en fornærmelse mot denne guden hvis man prøver å plassere ham/henne i det samme epistemologiske rammeverket vi benytter for andre fenomener vi ønsker å forklare eller skape visshet om.

Denne iveren etter å forherlige (?) guden fører stundom galt av sted, som når Nyhus skriver at:

Tro og rasjonalitet skal kunne forenes. (…) det er (…) en rest der, som du ikke kan gjøre regnskap for, men som likevel oppleves som god, sann og riktig. Troen er denne ekstra meteren. Spranget der fornuften kommer til kort. Den er ikke på tross av, og ikke som en direkte konsekvens av, men i overenstemmelse eller forening med fornuften.

Les videre

Om det tafatte

Espen Ottosen prøver hos NRK Ytring den 20. april 2014 å levere det han mener er «Vitenskapelige argumenter for Gud«. Det er usikkert hva han presterer, men vitenskapelige argumenter er det ikke.

Les kronikken. Og les den så en gang til. Sånn, nå har du sikkert, som meg, sett at han overhodet ikke leverer argumenter for en gud. Han prøver snarere – som fundamentalister flest – å argumentere mot argumenter mot en guddommelig skapning, og det på en måte som vi gjerne ser hos konspirasjonsteoretikere: At noe ikke kan motbevises tolkes automagisk som et bevis for at det finnes.

Det er gjerne sånn det går når man først inntar et standpunkt (eller en tro) og dernest søker å finne rasjonalet for dette standpunktet. Les videre

Om semisekularitet

Nikolaj Kahn formulerer i Dagbladet 14. april 2014 et forsvar for omskjæring av guttebarn. (Eller skamfering, som jeg mener er en riktigere benevnelse.) Men, nei, forresten, Kahn leverer ikke noe forsvar for omskjæring, slik det kan se ut til at vanen har blitt hos dem som er mot et forbud, men derimot en serie argumenter mot å være mot omskjæring skamfering. For sannheten er jo at det ikke finnes gode grunner for omskjæring, annet enn overtro. (Og overtro kan jo ikke benyttes til annet enn eskapisme.)

Dermed er ikke Kahns meningsytring særlig interessant, før man kommer til hans semisekulære praksis:

Jeg holder ikke sabbaten, spiser bacon med entusiasme og behersker generelt jødisk skikk og kultur på en inadekvat måte.

Men omskjæring ønsker han likevel å frede. Og da faller jeg av. Les videre

Om å la fiksjoner trumfe anstendigheten

Tvitreren Sverre Litleskare la søndag 23. mars ut en tweet som i stor grad handlet om Espen Ottosen. Tweeten til Litleskare (@sverriss) finner du her. Saken det vises til handlet etter det jeg kan forstå om motstand mot homofil praksis, selv om homofil legning tilsynelatende aksepteres. Logikken bak en slik tenkning er at overtro (religionen) krever at du tilsidesetter din personlighet – i den grad en seksuell legning skal kalles personlighet – som følge av et imperativ fundert i denne overtroen. Leveregelen kan dermed formuleres omtrentlig som «vær den du er, så lenge du ikke viser det til noen».

Og det hele blir enda mer skremmende når vi leser begrunnelsen for at fundamentalistene hevder sitt gammelmodige syn:

«jeg mener Gud gir beskjed i Bibelen om rett og galt»

En flere tusen år gammel bok man ikke kjenner opphavet til skal diktere våre liv? Saklig. Spørsmålet er: Hvordan skal vi bli kvitt dette uvesenet overtroen representerer? I Norge går det laaaaangsomt riktig vei, mens utviklingen hos republikanere i USA faktisk går feil vei. (Jeg synes vel også denne saken, hentet fra en amerikansk tv-serie (West Wing) bidrar til å peke på hvordan vi bør møte bibelens absurditeter.)

Hadde det ikke vært for at denne type vettløs retthaverskhet basert på en privat og personlig overtro ødelegger så mange unge homofile og bifile menneskers selvfølelse, så kunne vi bare ledd det hele bort, og fortsatt å blande tekstiler og bedrive ballsporter med svinelærskuler på «hviledagen». Men siden fundamentalismen altså gjør nettopp det; skader sårbare jenters og gutters selvbilder, så kan vi ikke nøye oss med latter.

Men spør meg ikke om hva som skal gjøres, for oppfordringer om fornuft og medmenneskelighet møter en stengt dør hvis de sendes i kristenfolkets retning. Jeg har likevel et håp om at de en dag innser at menneskefiendligheten deres ikke hører vår tid til.

Om retten til å få barn

Carl I. Hagen har fått mye motbør som følge av sitt forslag om å opprette en innvandringsetat. Man kan bare spekulere i hvorfor forslaget kommer akkurat nå, noen måneder etter valget, men det kan kanskje ha med at Frp i posisjon har blitt veldig ulikt Frp i opposisjon å gjøre. Men dette er ikke en blogg om politikk, så jeg lar det ligge.

Carl I. Hagen setter indirekte fingeren på et poeng: Det er ingen menneskerett å få barn. Han bommer imidlertid med sin påstand om omsorgssvikt. At noen få familier ikke lar norsk være et naturlig språk hjemme er ikke automatisk et uttrykk for omsorgssvikt. Det kan være en rekke ulike omstendigheter som fører til at et annet språk enn norsk er det som benyttes hjemme. (På samme måte som nordmenn som flytter til Spania beholder norsk som sitt hjemmespråk.) Les videre

Om å tale den svakestes sak

Jeg synes alle bør signere oppropet mot reservasjonsrett for fastleger. Ingen kvinne som tar abort gjør det uten at det finnes viktige grunner til det. Jeg tror også at det er en tøff belastning for dem som tar det valget. La dem på toppen av denne beslastningen slippe å møte leger som lar sin overtro overskygge sin yrkesrolle.

Dessverre ser vi av og til eksempler på at også ikke-fundamentalister prøver å ri egne prinsipper på tvers av de rettigheter lovverket gir kvinner til å bestemme selv, til tross for at Yngre legers forening ser ut til å ha tatt et klart standpunkt mot reservasjonsretten.

Min personlige helt i denne saken heter Heidi Thornhill. Hun sier det rett ut:

Hun mener Høyre hadde helt andre meninger om dette temaet før valget.

– De løper nå ærendet til ekstremister. Det synes jeg er veldig rart, sier Thornhill.

Om mindretallets diktat

Kristelig folkeparti har – som alle vet – trumfet gjennom sitt snevre syn på abort, i form av at leger skal få reservasjonsrett mot å henvise til abort. Jeg har skrevet om dette tidligere. I dagens VG formulerer Helseminister Bent Høie noen vage krav til legene i sakens anledning, men dette er knapt egnet til å pynte bruden.

VG har kjørt en poll. Man skal ikke ta slike svært alvorlig, da de oftest polariserer i for stor grad, men at et flertall er i mot reservasjonsretten er det ingen tvil om.

Mer enn 84% er i mot reservasjonsretten.

Mer enn 84% er i mot reservasjonsretten.

Det er lov å snu i denne saken, Helseminister. Men kanskje er maktkåtheten større enn moralen?

Om gammeldagse stereotypier og en positiv erkjennelse

Redaktør Arild Brock i maskulinist.no ergrer seg over at menneskers forskjellighet ikke skal gi seg utslag i «de normales» rett til å se ned på andre. Dette er vel hovedessensen i såvel Brocks debattinnlegg i bt.no og i maskulinist.no sin komplette tekst. Bakgrunnen er «frekke kjønnsaktivister» og deres kamp for en aksept av kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn. Dette burde ha vært en debatt vi for lengst er ferdige med, men den gang ei. Bakgrunnen for det vi får håpe er de siste krampetrekninger hos en tapende part, ser ut til å være menneskesynet og en manglende aksept av at ikke alle er heterofile og «normale».Dette er strengt tatt ikke en religiøs debatt, men både av hensyn til homofile venner og fordi jeg observerer at religiøse fundamentalister hyller Brocks mot, så skriver jeg litt om dette likevel. Les videre

Om å tukle det til for seg selv

Søndagsåpne butikker eller ei? Dette har vi spurt oss selv om i noen tid nå, og meningene er mange. Noen debatter synes å være så åpne at vi venter på det ene, klargjørende argumentet, som åpner nye perspektiver som igjen fører til at debatten kan avsluttes med en viss enighet.

Man kunne håpe at Per Arne Dahl skulle levere slike argumenter, men jeg blir i utgangspunktet – og med rette – skeptisk når en kristen befatter seg med spørsmålet om hvordan vi skal innrette oss på våre søndager. (Kirkeklokkene klemter illevarslende i det fjerne.) Jeg har stor sans for standpunktet om at søndagene skal være spesielle, slik at vi kan sette hverdagene i et relieff. Men han tukler det så voldsomt til for seg selv, domkirkepresten:

Denne utviklingen strider imot skaperverkets struktur og livsrytme. Det finnes en grunnleggende veksling mellom dag og natt, aktivitet og søvn, arbeid og hvile. Det eksisterer et skifte mellom vår og sommer, høst og vinter. Kontraster som er Skaperens bekreftelse på at alt som spirer og gror, også må få vegetere og roe seg. Uten variasjon dør livet i sitt mangfold. Og vi må ikke innbille oss at vi kan oppheve skaperverkets vekslinger uten at vi må betale en pris.

Det som kunne ha vært en opplysende dikotomi søles til når han prøver å gjøre sin overtro til noe som angivelig skal ha relevans for mitt liv. Og ditt. Og alle de andre «troløse» sine liv.

Les videre

Om risiko

17. oktober 2013 skrev en rekke medisinere et opprop mot omskjæring på debattsidene hos aftenposten.no. Jeg kjenner ingen av dem som skrev, men til sammen representerer de ganske åpenbart en solid medisinsk kompetanse. (De seks som stod bak oppropet er Jan Petter Odden, leder av Norsk barnelegeforening, Astrid Grydeland Ersvik, leder, Landsgruppe av helsesøstre i Norge, Hans Skari, leder, Barnekirurgisk forening, Anja Smeland, leder, Barnesykepleieforbundet, Trond Markestad, professor, leder for Rådet for legeetikk, Anne Lindboe, barneombud og barnelege.)

De seks går gjennom deler av det medisinske grunnlaget for praksisen med å skamfere små barn i form av omskjæring, og det er tydelig at de medisinske fordelene er minimale, om de overhodet er der. Tvert i mot er det risiko for komplikasjoner og dødsfall som følge av skamferingen. I tillegg så er det slett ikke uvanlig at voksne, omskjærte menn fortviler over det valget deres foreldre gjorde uten deres samtykke. I sum synes det ganske klart at de rent objektive konsekvensene av skamferingen unisont peker i én retning: Det finnes ingen fordeler, bare ulemper.

Diskusjonen rundt omskjæring burde ha stoppet der. Men akk! 19. oktober 2013 skrider Espen Ottosen og Torstein Husby til verket, og med iver, fynd og klem begår de en av de mest usakelige meningsytringene jeg har sett på svært, svært lenge. Les videre

Om å Hitlifisere debatten

Når man ikke er i stand til å finne relevante argumenter for et standpunkt, er det alltid greit å ty til Hitler. Eller å lire av seg vettløse fraser, slik Torkel Brekke også får seg til:

Det er blitt politisk korrekt å insistere på at religiøse minoriteter må tilpasse seg stadig snevrere sekulære verdier.

I hvilket univers er respekt for menneskets ukrenkelighet, hvori også opptatt beskyttelse mot uopprettelige religiøse imperativer, snevert? Prøv igjen, Brekke. Motstand mot skamfering av kroppen til et lite barn har intet med «antisemmitisme» eller «antimuslimske» holdninger å gjøre, men med friheten til selv å få velge, så snart man er gammel nok til selv å forstå.

Om falsk religionsfrihet

Skal foreldre ta irreversible valg på vegne av sitt barn, under dekke av en religionsfrihet de faktisk nekter barnet å ta selvstendig stilling til? Selvfølgelig ikke. Å forsvare skamfering av guttebarn på grunn av overtro kan ikke forsvares, samme hvor mye man påberoper seg et liberalt sinnelag.
Etter mitt syn er det viktigere å forsvare frihet fra religion enn frihet til religion.

Om religionsfrihet

Som jeg nylig skrev, så er foreldres rett til å omskjære sine guttebarn noe vi må til livs. Ganske enkelt fordi overtro ikke er en gyldig grunn til å skamfere forsvarsløse barn.

Juristen Magnus Forsberg tar også til motmæle mot uvesenet. Han knytter det an til en mer juridisk innfallsvinkel, og spesielt knytningen mot den europeiske menneskrettighetskonvensjonens punkt om barns religionsfrihet springer mot en. Jeg får litt følelsen av at vi her snart kan si «Ferdig snakka!»

Hvis du fremdeles er i tvil, og mener religiøse foreldre bør ha en rett til å oppdra sine barn ut fra og inn i sin egen tro, så husk på at tro ikke er en universell størrelse: Barn arver sine foreldres tro. Jødiske foreldre oppdrar sine barn til jødedommen, muslimske foreldre oppdrar sine barn ut fra islam, og så videre. Hvem av dem har så rett at det gir dem gyldig grunn til å skamfere barna sine? Ingen.

Og det er her jeg blir ekstra glad for tilsvar som det Forsberg begår: Også jussen viser at omskjæring er feil.

Om de skadelige konsekvensers toleranse

Det har blitt en del saker om Håvard Nyhus her, ser jeg. (Klikk på navnet hans til venstre her, så ser du alle sakene på ett brett.) Til redaktør i Natt & Dag å være vier han forunderlig mye tid til hverdagsreligiøsitet. I Dagbladet 3. oktober forsøker han å gå til rette med Barneombudet når det gjelder omskjæring av guttebarn. Det går ikke så bra, og det skyldes en skivebom. Han forsøker å legitimere en bestialsk praksis med skamfering av små barn med å henvise til at det gis samtykke til denne praksisen gjennom et historisk basert «kollektivt samtykke».

Dette er en feilslutning og Nyhus bommer ikke bare på mål, han er på feil bane. Vi har sett flere historisk baserte samtykker opp gjennom historien. Felles for dem er som regel at de på ett eller annet tidspunkt opphører å være et samtykke, og i stedet fremstår som bilder på en historisk basert uvitenhet. Les videre

Om et norsk tilbakeskritt

Kristelig folkeparti fikk 5,6% oppslutning ved stortingsvalget i 2013. Sonderingene rundt en ny regjering endte med at Høyre og Fremskrittspartiet danner regjering alene, uten Venstre og Krf. Vi ser ut til å få en mindretallsregjering med 77 plasser i Stortinget, men hvor en samarbeidsavtale sikrer støtte fra de to partiene som velger å stå utenfor regjering.

Samarbeidsavtalen bærer i seg to (minst) tilbakeskritt hva gjelder livssyn. Det ene dreier seg om gjeninnføringen av kristendom som bærebjelke i livssynsundervisningen, noe menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg reagerte på i 2007. I stedet for å respektere menneskerettigheter og full trosfrihet, så velger den nye regjeringen å kjøpe støtte fra Krf, og føre landet bakover i tid. Dette skjer i en tid hvor andelen aktivt kristne fortsetter å synke, og hvor vi (heldigvis) nærmer oss en situasjon hvor bare én av ti dyrker sin kristne overtro. Les videre

Om forskjellen på tro og menneske

Eirik Newth går i rette med Richard Dawkins i en kommentar i Aftenposten 11. september 2013. Bakgrunnen er Dawkins sin tweet fra tidligere i år:

All the world’s Muslims have fewer Nobel Prizes than Trinity College, Cambridge. They did great things in the Middle Ages, though.

Newth mener Dawkins er «tonedøv for egen kontekst», selv om Dawkins innrømmes å ha rett. Newth skriver:

Problemet er at ytringen er så unyansert at den fremstår som et ædda-bædda til muslimer, et inntrykk som styrkes av at den ble publisert på høytidsdagen Eid al-Fitr. Utover å demonstrere det etter hvert ganske forslitte poenget med retten til å gjøre narr av religioner, stusser jeg virkelig over hensikten.

Jeg forstår innvendingene til Newth, og kanskje var tweeten unødvendig. Men jeg mener den kan leses som et respektfullt uttrykk for en regions evner, ferdigheter og muligheter også. Muslimer demoniseres ofte og unyansert, og gjerne i sammenheng med nettopp 11. september. Og det er ikke til å stikke under en stol at en del av kritikken er direkte rasistisk og infantil: «Arabere er dumme og slemme!»

Det er dog mulig å lese tweeten som en honnør til arabisk vitenskap i perioden fra år 700 til år 1200, hvor matematikk, medisin og astronomi ble drevet fremover av spesielt miljøer i og rundt Damaskus (og delvis Kairo). De fremskrittene som da fant sted preget også etterhvert europeisk vitenskap. Men det hele stoppet gradvis opp i takt med at islam vokste frem. Jeg mener det må være lov å dvele ved tanken om at det Dawkins faktisk gjør er å peke på religion som en faktor som hemmet og delvis stoppet en fruktbar 500-år lang periode med vitenskapelige fremskritt.

Som sådan er det en ode til menneskets evner og muligheter, som dessverre ble kuet da religionen vokste frem. (Det samme skjedde på sett og vis i Europa på spesielt 1400- og 1500-tallet, da den katolske kirke eksempelvis innførte dødsstraff for å argumentere for et heliosentrisk verdensbilde, så «vi» er ikke noe bedre.)

Om en verdig død

Den underlige, nesten bisarre, forskjellsbehandlingen man utsettes for på sin reise gjennom livet, i skyggen av kirkespiret, slipper ikke taket selv på dødsleiet. Les kronikken til Ida Seljeseth i Aftenposten, hvor hun på en tydelig måte beskriver hvor trist et liv kan avrundes når begravelsesritualet kvernes gjennom kirkelige riter. Javisst, det finnes en god del steder alternativer, men kun et kirkelig, religiøst rituale avlaster en familie i sorg gjennom å påta seg de praktiske gjøremålene som følger med en død.

Jeg har selv sittet i begravelser og blitt provosert over hvordan en velmenende prest i sin religiøse naivitet snakker om den avdøde har blitt tatt «hjem til et evig liv i himmelen». Vel vitende – eller uvitende? – om at han som ligger i kisten aldri bekjente seg til noen gud. Enkelte av begravelsene har nærmest fortonet seg som en jippo, hvor presten i sin begeistring over endelig å ha fått et publikum har brukt mer tid på religiøs forkynnelse, enn på å ta farvel med et sårt savnet medlem av en sørgende familie.

Man unnslipper altså ikke religiøse demagoger i det som fortjener å være noe verdig. Og det er rett og slett kvalmende.