Om å skape mening

Jeg er ikke den eneste som har gått i rette med Espen Ottosens kronikk på NRK ytring, hvor han prøver å forene religion med vitenskap. 1. mai 2014 mottar Ottosen motbør også fra Håvard Nyhus. (Rollesammenblandingen Nyhus bedriver er litt ugrei. Er det gratisblekka Natt & Dag han snakker for når han signerer kronikken med «redaktør» for Natt & Dag? Selvfølgelig ikke. Men det kan vi la ligge.)

Nyhus sin teologiske posisjon bør være kjent nå, for dem som har fulgt ham litt. Han snakker om en gud som er en opphøyd størrelse, utenfor menneskets fatteevne. Det kan synes som en fornærmelse mot denne guden hvis man prøver å plassere ham/henne i det samme epistemologiske rammeverket vi benytter for andre fenomener vi ønsker å forklare eller skape visshet om.

Denne iveren etter å forherlige (?) guden fører stundom galt av sted, som når Nyhus skriver at:

Tro og rasjonalitet skal kunne forenes. (…) det er (…) en rest der, som du ikke kan gjøre regnskap for, men som likevel oppleves som god, sann og riktig. Troen er denne ekstra meteren. Spranget der fornuften kommer til kort. Den er ikke på tross av, og ikke som en direkte konsekvens av, men i overenstemmelse eller forening med fornuften.

Les videre

Om å Hitlifisere debatten

Når man ikke er i stand til å finne relevante argumenter for et standpunkt, er det alltid greit å ty til Hitler. Eller å lire av seg vettløse fraser, slik Torkel Brekke også får seg til:

Det er blitt politisk korrekt å insistere på at religiøse minoriteter må tilpasse seg stadig snevrere sekulære verdier.

I hvilket univers er respekt for menneskets ukrenkelighet, hvori også opptatt beskyttelse mot uopprettelige religiøse imperativer, snevert? Prøv igjen, Brekke. Motstand mot skamfering av kroppen til et lite barn har intet med «antisemmitisme» eller «antimuslimske» holdninger å gjøre, men med friheten til selv å få velge, så snart man er gammel nok til selv å forstå.

Om falsk religionsfrihet

Skal foreldre ta irreversible valg på vegne av sitt barn, under dekke av en religionsfrihet de faktisk nekter barnet å ta selvstendig stilling til? Selvfølgelig ikke. Å forsvare skamfering av guttebarn på grunn av overtro kan ikke forsvares, samme hvor mye man påberoper seg et liberalt sinnelag.
Etter mitt syn er det viktigere å forsvare frihet fra religion enn frihet til religion.

Om de skadelige konsekvensers toleranse

Det har blitt en del saker om Håvard Nyhus her, ser jeg. (Klikk på navnet hans til venstre her, så ser du alle sakene på ett brett.) Til redaktør i Natt & Dag å være vier han forunderlig mye tid til hverdagsreligiøsitet. I Dagbladet 3. oktober forsøker han å gå til rette med Barneombudet når det gjelder omskjæring av guttebarn. Det går ikke så bra, og det skyldes en skivebom. Han forsøker å legitimere en bestialsk praksis med skamfering av små barn med å henvise til at det gis samtykke til denne praksisen gjennom et historisk basert «kollektivt samtykke».

Dette er en feilslutning og Nyhus bommer ikke bare på mål, han er på feil bane. Vi har sett flere historisk baserte samtykker opp gjennom historien. Felles for dem er som regel at de på ett eller annet tidspunkt opphører å være et samtykke, og i stedet fremstår som bilder på en historisk basert uvitenhet. Les videre

Om et norsk tilbakeskritt

Kristelig folkeparti fikk 5,6% oppslutning ved stortingsvalget i 2013. Sonderingene rundt en ny regjering endte med at Høyre og Fremskrittspartiet danner regjering alene, uten Venstre og Krf. Vi ser ut til å få en mindretallsregjering med 77 plasser i Stortinget, men hvor en samarbeidsavtale sikrer støtte fra de to partiene som velger å stå utenfor regjering.

Samarbeidsavtalen bærer i seg to (minst) tilbakeskritt hva gjelder livssyn. Det ene dreier seg om gjeninnføringen av kristendom som bærebjelke i livssynsundervisningen, noe menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg reagerte på i 2007. I stedet for å respektere menneskerettigheter og full trosfrihet, så velger den nye regjeringen å kjøpe støtte fra Krf, og føre landet bakover i tid. Dette skjer i en tid hvor andelen aktivt kristne fortsetter å synke, og hvor vi (heldigvis) nærmer oss en situasjon hvor bare én av ti dyrker sin kristne overtro. Les videre

Om styrkeprøver

Prest Sunniva Gylver skriver i Aftenposten om «Den store styrkeprøven», hvor hun mener at «det er kraft i å sette grenser for seg selv».

Tanken hennes er at man blir sterk gjennom å vise handlekraft, og at denne styrken kan hjelpe en til å tåle tunge dager. Imidlertid faller hele resonnmenentet hennes sammen som følge av premisset: Man skal vise styrke ved å følge bibelske formaninger, som å «først søke guds rike». Dette er ikke styrke. Det er underdanighet og underkastelse. Å utføre en god handling fordi du blir fortalt det blir en hul handling, en ren instrumentell tilnærming uten rot i egen positivitet.

Svært karikert fremstår det som om den kristne loves adgang til et «evig liv i himmelen» fordi hun/han er flink til å ta kommando. Jeg finner intet rom for bruk av adjektivet «styrke» i et sånt tankesett.

Om religion og intelligens

Vi kunne nylig lese hos nrk.no at det er en sammenheng mellom religion og intelligens. Kort fortalt indikerer en metastudie at:

(…) jo høyere analytisk intelligens en person har, desto mer sannsynlig er det at personen vender ryggen til religion.

Studien har (selvsagt) blitt plukket opp av mange medier, men intet er nytt under solen. En studie medl lignende konklusjoner ble presentert av Dagbladet i 2007, hvor den danske professoren Helmuth Nyborg antydet at:

Jeg mener ikke at man blir dummere av å tro på Gud. Min hypotese er at mennesker med lav intelligens i høyere grad blir tiltrukket av religioner, som gir sikre svar, mens mennesker med høy intelligens er mer skeptiske (…).

Denne type konklusjoner fører fort til svært lite fruktbare diskusjoner, for eksempel at «religion er fordummende» eller at antagelser om at det finnes andre typer årsakssammenhenger mellom religion og intelligens. Bloggen «Dekodet» gir en god gjennomgang av noen mulige feiltokninger av funnene. Slike kritiske bemerkninger er på sin plass. Les videre

Om Mette-Marit og hennes dannelsesreise

Siv Ellen Kraft, professor i religion ved Universitetet i Tromsø, hevder at kronprinsesse Mette-Marit har en støtte i folket som skyldes hennes religiøsitet. Man kan sagtens lure på om hun har en så bred støtte som Kraft påstår, men om vi skulle legge til grunn at dette stemmer, så skyldes den nok ikke religion. Norge blir stadig mindre religiøst, så religiøsitet ville snarere virke mot Mette-Marits angivelige støtte.

Uavhengig av den sviktende forutsetningen har Krafts utsagn humoristisk verdi. Les selv:

– Det forventes av prinsesser generelt at de skal stå for en type opphøyd verdighet, være tradisjonsbærere og formidle og fronte det norske og våre røtter. Gjennom kristendommen, som er den tradisjonelle religionen for monarkiet, har Mette-Marit fått sin dannelsesreise. Den har gitt henne tyngde og popularitet, mener Kraft.

Jeg smiler, ihvertfall. «Det norske» er i stadig mindre grad kristent, og i stadig større grad sekulært.

Opphøyd, kristen kvinne

Opphøyd, kristen kvinne. (40) (Bilde: Nrk.no)

Om det ufornuftige i å tro at gud finnes

På Verdidebatt.no skriver Atle Ottesen Søvik om at det er «Fornuftig å tro at gud fins«. Dette standpunktet argumenterer han for ved hjelp av åtte argumenter. Åtte veldig lite overbevisende argumenter, noe jeg i det følgende vil vise. (Søviks argumenter er sammenfattet i kursiv nedenfor.)

1 og 2. Alt kan ikke være avhengig av noe forutgående uten at det finnes en gud som starten på det hele. Her begår Søvik to feil: 1 – The Big Bang startet ikke av «ingen ting», slik religiøse, spesielt i USA, hevder. Det startet fra en singularitet med enorm tetthet. 2 – Vi vet ikke hva som fantes før denne singulartiteten, men svaret på spørsmålet «Vi vet ikke» er ikke «gud gjorde det». At mennesket har skapt et gudsbegrep som forklaringsmodell betyr ikke at denne konstruksjonen er sann. Det vi vet er at universet startet – når vi forutsetter at det startet med The Big Bang – ad fysisk vis. Det er ikke tale om noen uendelig kjede, men et startpunkt 13,7 milliarder år tilbake i tid.

3. Universet er fininnstilt, derfor må det være en gud som har satt parametrene. Det finnes antageligvis 170 milliarder galakser i universet. Til sammen eksisterer det minst 300 trilliarder stjerner. De aller fleste har sannsynligvis ikke planeter med liv rundt seg. De fleste planetene er dermed ikke «fininnstilt» for å tilby et miljø som gir grobunn for liv. Den eneste planeten vi vet at har liv er… jorden. Om man definerer samtlige parametre som må ha verdier mellom noen gitte ytterpunkter for at liv skal finnes, er sannsynligheten for at det rundt 300 trilliarder stjerner skal finnes en eller flere som har de rette verdiene, sannsynligvis være minst 100%.

4. Noen må ha skapt naturlovene, og siden ateistene ikke vet hvor disse naturlovene kommer fra, så må det være en gud. Feil igjen. For det første: Svaret på spørsmålet «Vi vet ikke» er som sagt ikke at «gud gjorde det». Dessuten er det vitenskapen som må besvare slike spørsmål, og ikke oss som bare påpeker at det ikke finnes et fnugg av bevis eller indisier på at det finnes noen gud.

5. Naturvitenskapen kan ikke forklare bevissthet. Dette er så utrolig at det må finnes en gud. Dette er jo også feil. Hjerneforskning har avdekket at tankene i hjernen, herunder bevissthet, kan måles som elektriske impulser. Elektrisitet er målbart. Her innrømmer Søvik at siden han ikke vet dette, så mener han det må finnes en gud. Les mer, Søvik.

6. Det finnes religiøse erfaringer av mange slag, og derfor finnes gud. Nei, dette stemmer ikke. For hver religiøs erfaring, eksisterer det x antall ganger så mange ikke-religiøse erfaringer. Ta det å få sine bønner oppfylt som eksempel. Hvis jeg hadde vært kristen, og hadde bedt gud om penger hver dag, så ville bønnen min ha blitt oppfylt en gang hver måned. Jeg hadde sikkert «priset herren for å oppfylle min bønn», men jeg burde snarere ha takket min arbeidsgiver for å ha utbetalt lønnen min. De gangene tilfeldigheter slår til, og dette kommer til gunst for religiøse som tror på bønn, så anser disse at hendelsen viser at guden har sett til dem «i nåde». Religiøse erfaringer forklares av psykologi og matematikk, ikke av en menneskeskapt forestilling om en gud.

7. Det at noen tror på gud og bibelen viser at gud finnes. Hallo?!? Det at langt flere ikke tror på gud og bibelen burde i så fall vise det motsatte. Men dette er ikke et argument. Det er heller ikke et argument å påstå at «bibelen er sann, for det står i bibelen». Dette er tautologiske argumenter blottet for forklaringskraft.

8. Uten gud, ingen objektiv moral. Siden vår moral er kulturelt bestemt, hva sier så det? Kirken har jo selv problemer med dette: Heksebrenningen er bare et av mange eksempler.

Atle Ottesen Søvik argumenter for en gud ved hjelp av feil og manglende kunnskap. Fordi han trenger å holde fast ved sin gudstro? Tja. Det får han svare på selv.

Om å møte dårlig kritikk med god kritikk

Jeg har allerede skrevet tre saker her om Håvard Nyhus. I går skrev Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet et motinnlegg, hvor hun tar et oppgjør med Nyhus. Jeg er svært enig med Hobbelstad. Nesten pinlig selvfølgelig, egentlig.

Hun indikerer forsiktig at Nyhus generaliserer fra noe singulært, men den viktigste kritikken er at Nyhus ikke har rett til å kreve en spesifikk form for retorikk fra sine meningsmotstandere. Jeg velger å tilføye: Spesielt ikke når Nyhus velger en karikert form selv.

Om å tro

I det som angivelig skal være en bokanmeldelse (?) slår informasjonsleder i i Norsk Luthersk Misjonssamband, Espen Ottosen, til igjen. I første avsnitt tar han fart, hopper, og går på trynet:

Iblant møter jeg ateister som hevder at de ikke tror noe som helst. De har ikke noe livssyn. For ateisme er ikke noe annet enn en avvisning – av Gud. Slik retorikk er imidlertid lettvint. Å avvise at Gud finnes vil få konsekvenser for hva et menneske tror om virkeligheten.

Jeg har lest litt rundt, og det Ottosen snakker om er en og samme form for tro, uavhengig av hva man måtte tro på. Prosjektet hans er – gjetter jeg på – å normalisere det å tro på en gud, og å plassere det i en mer hverdagslig ramme. Det å tro på at Manchester United skal vinne ligaen i England, det å tro på at det skal regne i morgen, det å tro på at renten settes opp og det å tro på en gud er like former for tro, ser det ut til at Ottosen mener. Og det er jo oppsiktsvekkende. For å si det forsiktig.

Jeg – som ateist – tror en rekke ting. Jeg tror ikke jeg vil oppleve at fotballlaget Huddersfield vinner Champions League. Jeg tror det vil regne denne uka. Jeg tror oppvaskmaskinen min vil gå i stykker i løpet av de neste tre årene. Denne troen er basert på erfaring. På kunnskap. På sannsynligheter. Jeg tror ikke på en gud. Nettopp fordi ingen erfaring, kunnskap eller sannsynligheter taler for at det skulle finnes en gud. Jeg anser ideen om en gud som menneskeskapt, som følge av behovet for trygghet og som forklaringer på det ukjente. (Guden Tor osv.)

Men at denne ideen skulle overleve helt inn i vår tid, hvor de fleste observerbare fenomener kan forklares vitenskapelig, er intet annet enn forunderlig. (Man kan sikkert forklare religiøse samfunn ut fra økonomiske motiver, men det er en annen diskusjon.)

Om en idé om noe overflødig

Jeg har skrevet et par saker her om Håvard Nyhus og hans to kronikker i Dagbladet. (En sak her, og en sak her.) Som jeg har fortalt, så er Nyhus sitt prosjekt en smule utydelig, men jeg har funnet noen utdypinger på verdidebatt.no. I det ene innlegget prøver Nyhus å fortelle hva gud er, uten at han faktisk klarer å si så mye om nettopp det, annet enn å hevde at gud «er altså et uskapt, ikke-kontingent, transcendent «vesen» (Gud er alt annet enn noe vesen)».

I det andre innlegget er han noe tydeligere:

Gud er altså ikke et handlende subjekt med universet som sitt praktiserende område. Ideen Gud er forestillingen om noe som er helt utenfor og uavhengig av denne verden.

Denne guden befinner seg ikke et spesielt sted, som i en eller annen himmel over skyene.

La meg forutsette at denne referanserammen er korrekt, og se på hva noen av følgene av den må være. Ideen gud må innenfor denne referanserammen sies å være menneskeskapt, fordi selve ideen ligger innenfor vår veden, selv om det ideen handler om ligger utenfor. (Det kan ikke eksistere noen gjensidig kobling mellom ideen og innholdet i den. Ideen peker på en gud, som ikke peker tilbake på ideen. Les videre

Om åndssvak nyateisme

Håvard Nyhus, redaktør i Natt&Dag, skriver lørdag 27. juli 2013 om «”den åndssvake nyateismen»”. Jeg sliter litt med å forstå nøyaktig HVA han vil, Nyhus. Men jeg tror han vil heve debatten til et høyere nivå, rent kunnskapsmessig. I det minste er det sånn jeg leser ham mot slutten av kronikken:

Slik gjør nyateistene seg skyldig i det samme de anklager sine troende motstandere for. Deres posisjon hviler på den samme overlagte uvitenheten og enfoldigheten som de ikke tolererer hos motparten.”

Nyateister er altså kunnskapsløse, ser det ut til at Nyhus mener, og det er dette han vil arrestere dem for. (Her kunne det være på sin plass å påpeke at når han benytter fraser som ”enfoldige”, ”tror de kommer med glupe antagelser”, ”den twitrende tåpen”, og så videre, så virker det i liten grad som om han stiller de samme kravene til seg selv. Dette er dog kun et sidespor, og jeg vil ikke følge det videre.) Les videre

Om omskjæring: Skamfering og mishandling

Av og til er verden rarere enn man kan akseptere. Som når en tegneserie som setter mishandling og skamfering av barn i relieff, og det er tegneserietegneren som må stå til rette. Dette handler selvsagt om tegneseriekunstneren Thomas Drefvelin, som fikk publisert følgende i Dagbladet:

Thomas Drefvelin setter skapet der det skal stå

Thomas Drefvelin setter skapet der det skal stå

Omskjæring av barn, enten det er gutter eller jenter, enten det er et jødisk eller et muslimsk rituale, er faktisk mishandling og skamfering. Les videre

Om akseptabel tro

Dette blir – som så mye annet her på denne bloggen – et personlig synspunkt. Intoleranse er dessverre ganske vanlig når man snakker om religion og livssyn. «Alle» setter seg på syn høye hest, og omtaler andre livssyn i negative ordelag. Jeg har sikkert gått i den fellen selv, men tenker at det finnes akseptable måter å tro på. Følgende liste er et utkast til en beskrivelse av akseptabel tro:

  • Ikke påtving andre din egen tro. Du kan gjerne beskrive den, men la de du prøver å nå frem til oppsøke deg.
  • Ikke krev at andre skal leve i henhold til dine private regler.
  • Ikke krev at staten skal støtte ditt eget livssyn mer enn de støtter andre.
  • Ikke indoktriner barn. La dem få slippe å velge sitt livvsyn før de er voksne.
  • Ikke fordøm andres livssyn, men omtal gjerne deres praksis når denne bryter med gjengs moral.
  • Vær kritisk til din egen forståelse. Krev av deg selv at du tenker fornuftig.

Det kan være langt flere punkter som bør formuleres, men dette tror jeg kan være noe av kjernen.