Om folkeskikk, læring og debatt

Denne saken er litt i utkanten av hva jeg vanligvis vier «spalteplass» til, men jeg synes likevel jeg skal vie plass til disse ordene. Fordi jeg føler det maktpåliggende.

Ateisme – i den grad det er en isme overhodet – kan anta ulike former. Noen vil velge en teologisk vinkling, for eksempel som følge av bibelens mange selvmotsigelser, spesielt knyttet til hva guden er og ikke er. Andre vil ha en moralfilosofisk tilnærming, basert på det høyst diskutable verdisynet bibelen og religionen representerer. Atter andre vil anlegge et vitenskapsteoretisk perspektiv, gjerne fundert på hva kunnskap er og kan være. Utgangspunktet for disse vil ofte være at bibelen er den eneste referansen til noe guddommelig, og som sådan et partsinnlegg som ikke støttes av objektive kilder, observasjoner eller fakta.

Min tilnærming til temaet er snarere av sosiologisk karakter: Hva innebærer overtroen for oss som mennesker, med våre ulike ståsteder? Hvordan kan jeg som rasjonell aktør forholde meg til troende og deres overtro? Og hvordan benytter troende, spesielt fundamentalister, ulike metoder for å unngå å forholde seg til sin tros mangel på noe objektivt erkjennbart? Og hvordan agerer de i møtet med argumenter?

Jeg har ikke vært meg selv bevisst denne posisjonen før jeg skrev en sak om en ung fundamentalist ved navn Daniel Joachim Kleiven. Saken handlet i korte trekk om en rekke feil og logiske brister, som du selv kan se via lenken. Etter en stund dukket Kleiven opp i kommentarfeltet her, og jeg antok at vi kunne få en grei diskusjon om saken, basert på hans opprinnelige påstander. Men den gang ei. Les videre

Om å skape mening

Jeg er ikke den eneste som har gått i rette med Espen Ottosens kronikk på NRK ytring, hvor han prøver å forene religion med vitenskap. 1. mai 2014 mottar Ottosen motbør også fra Håvard Nyhus. (Rollesammenblandingen Nyhus bedriver er litt ugrei. Er det gratisblekka Natt & Dag han snakker for når han signerer kronikken med «redaktør» for Natt & Dag? Selvfølgelig ikke. Men det kan vi la ligge.)

Nyhus sin teologiske posisjon bør være kjent nå, for dem som har fulgt ham litt. Han snakker om en gud som er en opphøyd størrelse, utenfor menneskets fatteevne. Det kan synes som en fornærmelse mot denne guden hvis man prøver å plassere ham/henne i det samme epistemologiske rammeverket vi benytter for andre fenomener vi ønsker å forklare eller skape visshet om.

Denne iveren etter å forherlige (?) guden fører stundom galt av sted, som når Nyhus skriver at:

Tro og rasjonalitet skal kunne forenes. (…) det er (…) en rest der, som du ikke kan gjøre regnskap for, men som likevel oppleves som god, sann og riktig. Troen er denne ekstra meteren. Spranget der fornuften kommer til kort. Den er ikke på tross av, og ikke som en direkte konsekvens av, men i overenstemmelse eller forening med fornuften.

Les videre

Om det tafatte

Espen Ottosen prøver hos NRK Ytring den 20. april 2014 å levere det han mener er «Vitenskapelige argumenter for Gud«. Det er usikkert hva han presterer, men vitenskapelige argumenter er det ikke.

Les kronikken. Og les den så en gang til. Sånn, nå har du sikkert, som meg, sett at han overhodet ikke leverer argumenter for en gud. Han prøver snarere – som fundamentalister flest – å argumentere mot argumenter mot en guddommelig skapning, og det på en måte som vi gjerne ser hos konspirasjonsteoretikere: At noe ikke kan motbevises tolkes automagisk som et bevis for at det finnes.

Det er gjerne sånn det går når man først inntar et standpunkt (eller en tro) og dernest søker å finne rasjonalet for dette standpunktet. Les videre

Om når vitenskap trumfer overtro

Forskere ved Caltech har funnet det som kan være et tegn på the big bang, eller «First Direct Evidence of Inflation and Primordial Gravitational Waves«, som det heter på forskerspråket.

Dette skal være et bilde av funnet, uten at jeg helt kan forklare hva det viser:

Et bilde av big bang?

Et bilde av big bang? Kilde: The BICEP2 Collaboration

Nå blir det spennende å se hva kristenfundamentalistene svarer. Eller?

Om å konstruere «virkeligheten»

Som jeg nylig påpekte, så er det tilnærmet patetisk å hevde at en kristen gud skulle ha skapt universet med mennesket i sentrum. Og enda snevrere: At en gruppe mennesker skulle ha vært det «utvalgte» folket. Hvorfor i all verden skulle guden ha skapt milliarder av galakser milliarder av lysår borte? Hvilken funksjon har disse galaksene? Hva er meningen med dem? Svaret er ikke «guds veier er uransakelige». Det svaret er utelukkende en unnvikelsesmanøver.
Enda mer patetisk blir det når kreasjonistene hårdnakket hevder at universet er (maksimalt) 10.000 år gammelt. Hvis du kjøper et hobbyteleskop til rundt 15.000 kroner, tar det med deg på en fjelltopp litt vekk fra tettbygde strøk (for å unngå gjenskinnet fra byens lys), så kan du se lys fra stjerner opp til 6 eller 7 milliarder av lysår unna. (Jeg hørte dette nettopp på NRK P2.) Man kan altså selv observere at kreasjonistene tar fullstendig feil.
Jeg er oppriktig nysgjerrig på hvordan kreasjonistene responderer på dette. Den eneste mulige forklaringen er at guden måtte ha skapt alle galaksene og samtidig skapt lyset på vei fra dem. Og det lyset vi ser i dag måtte guden altså for 10.000 år siden ha skapt slik at det var 10.000 lysår unna. Dette er teoretisk mulig. Spørsmålet blir da: «Hvorfor?» Hvorfor skulle guden ha skapt et univers med egenskaper som utelukkende gir kreasjonistene så gedigne forklaringsproblemer?
Slik jeg ser det, så er det tre mulige svar:
1. «Gudens veier er uransakelige.» Mer presist: De har ingen anelse, men aksepterer at det er fullstendig meningsløst.
2. Guden er en sleip og slu jævel, og har gjort det for å teste troen de kristne klamrer seg til. Ikke akkurat bildet til en kjærlig gud som «elsker» mennesket. Og det må vel finnes enklere og tydeligere måter å teste kristentroen på?
3. Det enkleste svaret: Guden gjorde det ikke. Mindre fundamentalistiske kristne aksepterer dette svaret. Så blir oppfølgingsspørsmålet: Hvilke andre deler av bibelen er sprøyt, løgn og vås? Eller rettere: Hvilke deler er ikke sprøyt, løgn og vås?

Om å lete etter noe som ikke finnes

NRK.no er litt spekulative i overskriften på denne saken: «Var Noas ark rund?» Arken beskrives først som et byggverk av rep og diverse oljer, og det vises til spekulasjonene om hvor den skal ha havnet da vannet trakk seg tilbake. Men som Irving Finkel konkluderer:

– Nei, svarer doktor Irving Finkel kontant, jeg er 107 prosent (!) sikker på at den aldri ble bygget.

Så da vet vi det? Det morsomste med historien om Noas ark er alle fakta som taler i mot denne myten. En båt på rundt 250 meter – ifølge bibelen – skulle romme alle verdens dyr. Det er rett og slett ikke mulig. Bakgrunnen for dette er at denne menneskeskapte myten nok ble skrevet ut fra det forfatteren visste da han/hun skrev den ned. Eller rettere sagt: Alt han/hun ikke visste, som at det vi kjenner som Australia fantes. Eller at dyrelivet verden over var langt mer mangfoldig enn han/hun trodde.

Om det som ikke er helt sant

Såkalte «apokryfe skrifter» blir ofte feiltolket. Vi vet at de har blitt holdt unna bibelen, men kanskje er ikke årsakene til dette alltid like åpenbare. Jeg har tidligere skrevet her på bloggen at de ble utelatt blant annet fordi de ble oppfattet som for utrolige til å bli inkludert. Dette er for så vidt korrekt nok, men det er ikke hele sannheten. En av flere årsaker er (av og til) at de er fri diktning skapt for å tette «huller» i bibelens historier. Les hva Niels Ebdrub skriver hos nrk.no om dette.

Og når du har lest den saken, minn deg selv på at blant de delene som ble beholdt og ansett som «verdige» til å bli inkludert i bibelen, så kan du for eksempel lese om en snakkende slange, om verdens største trebåt, og om en person som gjorde vann til vin og tuslet rundt på vannet. Akkurat.

Om religion og intelligens

Vi kunne nylig lese hos nrk.no at det er en sammenheng mellom religion og intelligens. Kort fortalt indikerer en metastudie at:

(…) jo høyere analytisk intelligens en person har, desto mer sannsynlig er det at personen vender ryggen til religion.

Studien har (selvsagt) blitt plukket opp av mange medier, men intet er nytt under solen. En studie medl lignende konklusjoner ble presentert av Dagbladet i 2007, hvor den danske professoren Helmuth Nyborg antydet at:

Jeg mener ikke at man blir dummere av å tro på Gud. Min hypotese er at mennesker med lav intelligens i høyere grad blir tiltrukket av religioner, som gir sikre svar, mens mennesker med høy intelligens er mer skeptiske (…).

Denne type konklusjoner fører fort til svært lite fruktbare diskusjoner, for eksempel at «religion er fordummende» eller at antagelser om at det finnes andre typer årsakssammenhenger mellom religion og intelligens. Bloggen «Dekodet» gir en god gjennomgang av noen mulige feiltokninger av funnene. Slike kritiske bemerkninger er på sin plass. Les videre

Om Ray Comfort, sjarlatan

Ray Comfort er en amerikansk… tja, hva skal jeg kalle ham? Religiøs fanatiker? Kristen leder? Sjarlatan? Velg selv. For mange er en han ufrivillig kjent som «Banana Man», etter dette elegante skuddet i egen fot:

Nå har Comfort lansert en video kalt «Evolution vs God». Du får ingen premie for å gjette riktig på spørsmålet om hva den dreier seg om, eller hva Comforts standpunkt er. Les videre

Om cherry picking og vitenskap

Du skal ikke ha fulgt med på særlig mange debatter om religion, spesielt mellom «New earth creationists» og forskere, før du oppdager at vitenskap ofte ikke anerkjennes av den religiøse siden. (De forstår ikke forskjellen på hypoteste og teori, og så videre.)

Men nå kan et vitenskapelig basert argument benyttes? Egentlig litt artig. Cherry pickingen er nå altså utvidet også til den vitenskapelige sfæren.

Vi får altså slå oss til ro et par år. Er det noen som gleder seg?

Om typologier

The Guardian skrev 15. juli om «de seks ulike typene av ateister«. Selve forskningsrapporten finner du her. Studien er amerikansk, slik at resultatene absolutt ikke er direkte overførbare til norske forhold når det gjelder fordelingen på de ulike typene. Typologien i seg selv kan nok likevel være anvendbar på norske forhold. Og som The Guardian skriver:

I think the English, or more generally European results, would be different. The typologies are broadly the same, but since Christianity is much less of a marker in European culture wars, and certainly not an active one in the UK, you would expect the distribution of categories to be different, and for people to be very much less self-conscious about unbelief and less likely to regard it as a salient feature of their personalities.

De seks typene er:

  1. Intellektuelle ateister/agnostikere (37,6%)
  2. Aktivister (23%)
  3. Søkende agnostikere (7,6%)
  4. Anti-teister (14,8%)
  5. Ikke-teister (4,4%)
  6. Rituelle ateister/agnostikere (12,5%)

Det er interessant at man ikke her skiller mellom ateister og agnostikere, synes jeg. Hvilken kategori befinner så jeg meg i? Jeg befinner meg nok et sted mellom type 1 og type 2. Uten denne bloggen ville jeg nok absolutt ha vært type 1, men det å blogge såpass ofte/mye som jeg gjør her skyver meg i retning av type 2.

Hvilken type mener du at du er?

Om en idé om noe overflødig

Jeg har skrevet et par saker her om Håvard Nyhus og hans to kronikker i Dagbladet. (En sak her, og en sak her.) Som jeg har fortalt, så er Nyhus sitt prosjekt en smule utydelig, men jeg har funnet noen utdypinger på verdidebatt.no. I det ene innlegget prøver Nyhus å fortelle hva gud er, uten at han faktisk klarer å si så mye om nettopp det, annet enn å hevde at gud «er altså et uskapt, ikke-kontingent, transcendent «vesen» (Gud er alt annet enn noe vesen)».

I det andre innlegget er han noe tydeligere:

Gud er altså ikke et handlende subjekt med universet som sitt praktiserende område. Ideen Gud er forestillingen om noe som er helt utenfor og uavhengig av denne verden.

Denne guden befinner seg ikke et spesielt sted, som i en eller annen himmel over skyene.

La meg forutsette at denne referanserammen er korrekt, og se på hva noen av følgene av den må være. Ideen gud må innenfor denne referanserammen sies å være menneskeskapt, fordi selve ideen ligger innenfor vår veden, selv om det ideen handler om ligger utenfor. (Det kan ikke eksistere noen gjensidig kobling mellom ideen og innholdet i den. Ideen peker på en gud, som ikke peker tilbake på ideen. Les videre

Om flertydig tolkning

Jeg har nylig skrevet noe om Henrik Sahlin Pettersen, Tommy Mangerud og Jan-Ole Hesselberg sitt svar på kronikken til Johan E. Moan og Ola Didrik Saugstad. På NRKs nettsted Ytring gir Åste Dokka, doktorgradsstipendiat ved Teologisk fakultet, et motsvar til Pettersen, Mangerud og Hesselberg.

Dokkas prosjekt blir som svaret på et spørsmål ingen har formulert. Hun bruker en del tid på spørsmålet om gudsbevis, et tema Pettersen, Mangerud og Hesselberg egentlig ikke berører i særlig grad. De tre snakker derimot om hvorvidt eksistensen av en gud kan gi svar på vitenskapelige spørsmål, men de befatter seg egentlig ikke med spørsmålet om det finnes en gud. Dokka skulle åpenbart ønsket seg at de ville bruke tid på sistnevnte, for hun liker ikke kronikken deres:

P/M/H går inn i en debatt, ikke med teologene, men med andre naturvitere som også er kristne. Dermed er premissene for samtalen lagt, dessverre på feil sted.

Det kan synes trist for Dokka, men det er nå engang ikke hvorvidt det eksisterer en gud (eller flere) som var temaet denne gangen. Les videre

Om begreper som av og til blandes sammen

Som jeg såvidt har vært innom før, så blandes av og til begreper som ateisme, sekularisme, rasjonalitet og vitenskap sammen. Selv om det kan finnes fellestrekk mellom dem, så er disse fire begrepene ikke ulike ord om det samme. En kort opprydning er på sin plass.

  1. For å begynne med ateisme, så betyr dette ikke annet enn fravær av tro på noe guddommelig. Det er ikke i seg selv en tro, men er snarere fravær av tro. Det kan gjerne kalles en overbevisning, for guder kan ikke – slik de beskrives i religionenes egne skrifter – hverken bevises eller motbevises. (Det innvendes gjerne mot ateismen at den i seg selv er en tro, men slik kan det vanskelig være. Hvilke ord brukes om de som ikke tror Elvis fremdeles lever?) Ateister har etter min oppfatning ikke andre fellestrekk enn den enkeltes fravær av tro. Det kan være menge flere fellestrekk, men disse følger av andre overbevisninger enn ateismen.
  2. Rasjonalitet brukes mer for å beskrive handlinger, ut fra sammenhenger mellom mål for handlingene og konsekvensene av dem. Begrepet forstyrres noe av kontekster for handling, ved at den som utfører handlingene kan ha mangelfull oversikt over årsaksforholdet handlingen utløser eller berører. Han eller hun kan i visse tilfeller oppnå noe annet enn hva som var målet. Derfor skjelnes det ofte mellom ulike former for rasjonalitet: Formålsrasjonalitet og verdirasjonalitet. Les videre