Om å Hitlifisere debatten

Når man ikke er i stand til å finne relevante argumenter for et standpunkt, er det alltid greit å ty til Hitler. Eller å lire av seg vettløse fraser, slik Torkel Brekke også får seg til:

Det er blitt politisk korrekt å insistere på at religiøse minoriteter må tilpasse seg stadig snevrere sekulære verdier.

I hvilket univers er respekt for menneskets ukrenkelighet, hvori også opptatt beskyttelse mot uopprettelige religiøse imperativer, snevert? Prøv igjen, Brekke. Motstand mot skamfering av kroppen til et lite barn har intet med «antisemmitisme» eller «antimuslimske» holdninger å gjøre, men med friheten til selv å få velge, så snart man er gammel nok til selv å forstå.

Om falsk religionsfrihet

Skal foreldre ta irreversible valg på vegne av sitt barn, under dekke av en religionsfrihet de faktisk nekter barnet å ta selvstendig stilling til? Selvfølgelig ikke. Å forsvare skamfering av guttebarn på grunn av overtro kan ikke forsvares, samme hvor mye man påberoper seg et liberalt sinnelag.
Etter mitt syn er det viktigere å forsvare frihet fra religion enn frihet til religion.

Om religionsfrihet

Som jeg nylig skrev, så er foreldres rett til å omskjære sine guttebarn noe vi må til livs. Ganske enkelt fordi overtro ikke er en gyldig grunn til å skamfere forsvarsløse barn.

Juristen Magnus Forsberg tar også til motmæle mot uvesenet. Han knytter det an til en mer juridisk innfallsvinkel, og spesielt knytningen mot den europeiske menneskrettighetskonvensjonens punkt om barns religionsfrihet springer mot en. Jeg får litt følelsen av at vi her snart kan si «Ferdig snakka!»

Hvis du fremdeles er i tvil, og mener religiøse foreldre bør ha en rett til å oppdra sine barn ut fra og inn i sin egen tro, så husk på at tro ikke er en universell størrelse: Barn arver sine foreldres tro. Jødiske foreldre oppdrar sine barn til jødedommen, muslimske foreldre oppdrar sine barn ut fra islam, og så videre. Hvem av dem har så rett at det gir dem gyldig grunn til å skamfere barna sine? Ingen.

Og det er her jeg blir ekstra glad for tilsvar som det Forsberg begår: Også jussen viser at omskjæring er feil.

Om de skadelige konsekvensers toleranse

Det har blitt en del saker om Håvard Nyhus her, ser jeg. (Klikk på navnet hans til venstre her, så ser du alle sakene på ett brett.) Til redaktør i Natt & Dag å være vier han forunderlig mye tid til hverdagsreligiøsitet. I Dagbladet 3. oktober forsøker han å gå til rette med Barneombudet når det gjelder omskjæring av guttebarn. Det går ikke så bra, og det skyldes en skivebom. Han forsøker å legitimere en bestialsk praksis med skamfering av små barn med å henvise til at det gis samtykke til denne praksisen gjennom et historisk basert «kollektivt samtykke».

Dette er en feilslutning og Nyhus bommer ikke bare på mål, han er på feil bane. Vi har sett flere historisk baserte samtykker opp gjennom historien. Felles for dem er som regel at de på ett eller annet tidspunkt opphører å være et samtykke, og i stedet fremstår som bilder på en historisk basert uvitenhet. Les videre

Om et norsk tilbakeskritt

Kristelig folkeparti fikk 5,6% oppslutning ved stortingsvalget i 2013. Sonderingene rundt en ny regjering endte med at Høyre og Fremskrittspartiet danner regjering alene, uten Venstre og Krf. Vi ser ut til å få en mindretallsregjering med 77 plasser i Stortinget, men hvor en samarbeidsavtale sikrer støtte fra de to partiene som velger å stå utenfor regjering.

Samarbeidsavtalen bærer i seg to (minst) tilbakeskritt hva gjelder livssyn. Det ene dreier seg om gjeninnføringen av kristendom som bærebjelke i livssynsundervisningen, noe menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg reagerte på i 2007. I stedet for å respektere menneskerettigheter og full trosfrihet, så velger den nye regjeringen å kjøpe støtte fra Krf, og føre landet bakover i tid. Dette skjer i en tid hvor andelen aktivt kristne fortsetter å synke, og hvor vi (heldigvis) nærmer oss en situasjon hvor bare én av ti dyrker sin kristne overtro. Les videre

Om sprøyt og vissvass

VG skriver at Pave Johannes Paul gjøres til helgen. Angivelig skal han ha vært «knyttet til et mirakel».

Den egentlige årsaken finner vi nok i formuleringen «Seremonien neste år ses på som et forsøk på å forene katolske konservative og liberale.» Konklusjon? Maken til sprøyt og vissvass. At voksne folk driver med dette er rett og slett vanskelig å forstå.

En annen side av Pave Johannes Paul II

En annen side av Pave Johannes Paul II

Om forskjellen på tro og menneske

Eirik Newth går i rette med Richard Dawkins i en kommentar i Aftenposten 11. september 2013. Bakgrunnen er Dawkins sin tweet fra tidligere i år:

All the world’s Muslims have fewer Nobel Prizes than Trinity College, Cambridge. They did great things in the Middle Ages, though.

Newth mener Dawkins er «tonedøv for egen kontekst», selv om Dawkins innrømmes å ha rett. Newth skriver:

Problemet er at ytringen er så unyansert at den fremstår som et ædda-bædda til muslimer, et inntrykk som styrkes av at den ble publisert på høytidsdagen Eid al-Fitr. Utover å demonstrere det etter hvert ganske forslitte poenget med retten til å gjøre narr av religioner, stusser jeg virkelig over hensikten.

Jeg forstår innvendingene til Newth, og kanskje var tweeten unødvendig. Men jeg mener den kan leses som et respektfullt uttrykk for en regions evner, ferdigheter og muligheter også. Muslimer demoniseres ofte og unyansert, og gjerne i sammenheng med nettopp 11. september. Og det er ikke til å stikke under en stol at en del av kritikken er direkte rasistisk og infantil: «Arabere er dumme og slemme!»

Det er dog mulig å lese tweeten som en honnør til arabisk vitenskap i perioden fra år 700 til år 1200, hvor matematikk, medisin og astronomi ble drevet fremover av spesielt miljøer i og rundt Damaskus (og delvis Kairo). De fremskrittene som da fant sted preget også etterhvert europeisk vitenskap. Men det hele stoppet gradvis opp i takt med at islam vokste frem. Jeg mener det må være lov å dvele ved tanken om at det Dawkins faktisk gjør er å peke på religion som en faktor som hemmet og delvis stoppet en fruktbar 500-år lang periode med vitenskapelige fremskritt.

Som sådan er det en ode til menneskets evner og muligheter, som dessverre ble kuet da religionen vokste frem. (Det samme skjedde på sett og vis i Europa på spesielt 1400- og 1500-tallet, da den katolske kirke eksempelvis innførte dødsstraff for å argumentere for et heliosentrisk verdensbilde, så «vi» er ikke noe bedre.)

Om det som ikke er helt sant

Såkalte «apokryfe skrifter» blir ofte feiltolket. Vi vet at de har blitt holdt unna bibelen, men kanskje er ikke årsakene til dette alltid like åpenbare. Jeg har tidligere skrevet her på bloggen at de ble utelatt blant annet fordi de ble oppfattet som for utrolige til å bli inkludert. Dette er for så vidt korrekt nok, men det er ikke hele sannheten. En av flere årsaker er (av og til) at de er fri diktning skapt for å tette «huller» i bibelens historier. Les hva Niels Ebdrub skriver hos nrk.no om dette.

Og når du har lest den saken, minn deg selv på at blant de delene som ble beholdt og ansett som «verdige» til å bli inkludert i bibelen, så kan du for eksempel lese om en snakkende slange, om verdens største trebåt, og om en person som gjorde vann til vin og tuslet rundt på vannet. Akkurat.

Om en verdig død

Den underlige, nesten bisarre, forskjellsbehandlingen man utsettes for på sin reise gjennom livet, i skyggen av kirkespiret, slipper ikke taket selv på dødsleiet. Les kronikken til Ida Seljeseth i Aftenposten, hvor hun på en tydelig måte beskriver hvor trist et liv kan avrundes når begravelsesritualet kvernes gjennom kirkelige riter. Javisst, det finnes en god del steder alternativer, men kun et kirkelig, religiøst rituale avlaster en familie i sorg gjennom å påta seg de praktiske gjøremålene som følger med en død.

Jeg har selv sittet i begravelser og blitt provosert over hvordan en velmenende prest i sin religiøse naivitet snakker om den avdøde har blitt tatt «hjem til et evig liv i himmelen». Vel vitende – eller uvitende? – om at han som ligger i kisten aldri bekjente seg til noen gud. Enkelte av begravelsene har nærmest fortonet seg som en jippo, hvor presten i sin begeistring over endelig å ha fått et publikum har brukt mer tid på religiøs forkynnelse, enn på å ta farvel med et sårt savnet medlem av en sørgende familie.

Man unnslipper altså ikke religiøse demagoger i det som fortjener å være noe verdig. Og det er rett og slett kvalmende.

Om å vinne diskusjoner med ateister

Jeg leser av og til på Reddit. En del av det som står der er litt «billig», men man kan også finne morsomme analyser. Og noen av dem er gode også. Ta en titt på denne: «How to win a debate against an atheist«.

Et kort utdrag som kanskje kan vekke interesse:

Ask why they hate God so much. You can feel God’s presence, so obviously they can as well, which means that they have decided to reject him. So all you need is the spiritual form of family counseling to fix up this poor soul.

Les videre

Om styrkeprøver

Prest Sunniva Gylver skriver i Aftenposten om «Den store styrkeprøven», hvor hun mener at «det er kraft i å sette grenser for seg selv».

Tanken hennes er at man blir sterk gjennom å vise handlekraft, og at denne styrken kan hjelpe en til å tåle tunge dager. Imidlertid faller hele resonnmenentet hennes sammen som følge av premisset: Man skal vise styrke ved å følge bibelske formaninger, som å «først søke guds rike». Dette er ikke styrke. Det er underdanighet og underkastelse. Å utføre en god handling fordi du blir fortalt det blir en hul handling, en ren instrumentell tilnærming uten rot i egen positivitet.

Svært karikert fremstår det som om den kristne loves adgang til et «evig liv i himmelen» fordi hun/han er flink til å ta kommando. Jeg finner intet rom for bruk av adjektivet «styrke» i et sånt tankesett.

Om religion og intelligens

Vi kunne nylig lese hos nrk.no at det er en sammenheng mellom religion og intelligens. Kort fortalt indikerer en metastudie at:

(…) jo høyere analytisk intelligens en person har, desto mer sannsynlig er det at personen vender ryggen til religion.

Studien har (selvsagt) blitt plukket opp av mange medier, men intet er nytt under solen. En studie medl lignende konklusjoner ble presentert av Dagbladet i 2007, hvor den danske professoren Helmuth Nyborg antydet at:

Jeg mener ikke at man blir dummere av å tro på Gud. Min hypotese er at mennesker med lav intelligens i høyere grad blir tiltrukket av religioner, som gir sikre svar, mens mennesker med høy intelligens er mer skeptiske (…).

Denne type konklusjoner fører fort til svært lite fruktbare diskusjoner, for eksempel at «religion er fordummende» eller at antagelser om at det finnes andre typer årsakssammenhenger mellom religion og intelligens. Bloggen «Dekodet» gir en god gjennomgang av noen mulige feiltokninger av funnene. Slike kritiske bemerkninger er på sin plass. Les videre

Om Mette-Marit og hennes dannelsesreise

Siv Ellen Kraft, professor i religion ved Universitetet i Tromsø, hevder at kronprinsesse Mette-Marit har en støtte i folket som skyldes hennes religiøsitet. Man kan sagtens lure på om hun har en så bred støtte som Kraft påstår, men om vi skulle legge til grunn at dette stemmer, så skyldes den nok ikke religion. Norge blir stadig mindre religiøst, så religiøsitet ville snarere virke mot Mette-Marits angivelige støtte.

Uavhengig av den sviktende forutsetningen har Krafts utsagn humoristisk verdi. Les selv:

– Det forventes av prinsesser generelt at de skal stå for en type opphøyd verdighet, være tradisjonsbærere og formidle og fronte det norske og våre røtter. Gjennom kristendommen, som er den tradisjonelle religionen for monarkiet, har Mette-Marit fått sin dannelsesreise. Den har gitt henne tyngde og popularitet, mener Kraft.

Jeg smiler, ihvertfall. «Det norske» er i stadig mindre grad kristent, og i stadig større grad sekulært.

Opphøyd, kristen kvinne

Opphøyd, kristen kvinne. (40) (Bilde: Nrk.no)

Om det ufornuftige i å tro at gud finnes

På Verdidebatt.no skriver Atle Ottesen Søvik om at det er «Fornuftig å tro at gud fins«. Dette standpunktet argumenterer han for ved hjelp av åtte argumenter. Åtte veldig lite overbevisende argumenter, noe jeg i det følgende vil vise. (Søviks argumenter er sammenfattet i kursiv nedenfor.)

1 og 2. Alt kan ikke være avhengig av noe forutgående uten at det finnes en gud som starten på det hele. Her begår Søvik to feil: 1 – The Big Bang startet ikke av «ingen ting», slik religiøse, spesielt i USA, hevder. Det startet fra en singularitet med enorm tetthet. 2 – Vi vet ikke hva som fantes før denne singulartiteten, men svaret på spørsmålet «Vi vet ikke» er ikke «gud gjorde det». At mennesket har skapt et gudsbegrep som forklaringsmodell betyr ikke at denne konstruksjonen er sann. Det vi vet er at universet startet – når vi forutsetter at det startet med The Big Bang – ad fysisk vis. Det er ikke tale om noen uendelig kjede, men et startpunkt 13,7 milliarder år tilbake i tid.

3. Universet er fininnstilt, derfor må det være en gud som har satt parametrene. Det finnes antageligvis 170 milliarder galakser i universet. Til sammen eksisterer det minst 300 trilliarder stjerner. De aller fleste har sannsynligvis ikke planeter med liv rundt seg. De fleste planetene er dermed ikke «fininnstilt» for å tilby et miljø som gir grobunn for liv. Den eneste planeten vi vet at har liv er… jorden. Om man definerer samtlige parametre som må ha verdier mellom noen gitte ytterpunkter for at liv skal finnes, er sannsynligheten for at det rundt 300 trilliarder stjerner skal finnes en eller flere som har de rette verdiene, sannsynligvis være minst 100%.

4. Noen må ha skapt naturlovene, og siden ateistene ikke vet hvor disse naturlovene kommer fra, så må det være en gud. Feil igjen. For det første: Svaret på spørsmålet «Vi vet ikke» er som sagt ikke at «gud gjorde det». Dessuten er det vitenskapen som må besvare slike spørsmål, og ikke oss som bare påpeker at det ikke finnes et fnugg av bevis eller indisier på at det finnes noen gud.

5. Naturvitenskapen kan ikke forklare bevissthet. Dette er så utrolig at det må finnes en gud. Dette er jo også feil. Hjerneforskning har avdekket at tankene i hjernen, herunder bevissthet, kan måles som elektriske impulser. Elektrisitet er målbart. Her innrømmer Søvik at siden han ikke vet dette, så mener han det må finnes en gud. Les mer, Søvik.

6. Det finnes religiøse erfaringer av mange slag, og derfor finnes gud. Nei, dette stemmer ikke. For hver religiøs erfaring, eksisterer det x antall ganger så mange ikke-religiøse erfaringer. Ta det å få sine bønner oppfylt som eksempel. Hvis jeg hadde vært kristen, og hadde bedt gud om penger hver dag, så ville bønnen min ha blitt oppfylt en gang hver måned. Jeg hadde sikkert «priset herren for å oppfylle min bønn», men jeg burde snarere ha takket min arbeidsgiver for å ha utbetalt lønnen min. De gangene tilfeldigheter slår til, og dette kommer til gunst for religiøse som tror på bønn, så anser disse at hendelsen viser at guden har sett til dem «i nåde». Religiøse erfaringer forklares av psykologi og matematikk, ikke av en menneskeskapt forestilling om en gud.

7. Det at noen tror på gud og bibelen viser at gud finnes. Hallo?!? Det at langt flere ikke tror på gud og bibelen burde i så fall vise det motsatte. Men dette er ikke et argument. Det er heller ikke et argument å påstå at «bibelen er sann, for det står i bibelen». Dette er tautologiske argumenter blottet for forklaringskraft.

8. Uten gud, ingen objektiv moral. Siden vår moral er kulturelt bestemt, hva sier så det? Kirken har jo selv problemer med dette: Heksebrenningen er bare et av mange eksempler.

Atle Ottesen Søvik argumenter for en gud ved hjelp av feil og manglende kunnskap. Fordi han trenger å holde fast ved sin gudstro? Tja. Det får han svare på selv.

Om Ray Comfort, sjarlatan

Ray Comfort er en amerikansk… tja, hva skal jeg kalle ham? Religiøs fanatiker? Kristen leder? Sjarlatan? Velg selv. For mange er en han ufrivillig kjent som «Banana Man», etter dette elegante skuddet i egen fot:

Nå har Comfort lansert en video kalt «Evolution vs God». Du får ingen premie for å gjette riktig på spørsmålet om hva den dreier seg om, eller hva Comforts standpunkt er. Les videre