Om mørkemenn

I Aftenposten 29. oktober presterer Torkel Brekke et underlig innlegg til forsvar for omskjæringsuvesenet. Det eneste positive jeg kan si om innlegget er at han verken trekker anti-semitisme-kortet eller Hitler-kortet. Overskriften avslører egentlig hvor feilslått prosjektet hans er: «Naiv tro på vitenskap». Brekke demonstrerer strengt tatt at han ikke har begreper om hva vitenskap er, siden han åpenbart mener at vitenskapelige fremskritt er en svakhet ved vitenskapen. For da er den ikke ikke «stabil».

Det er nettopp det som er vitenskapens styrke, Torkel Brekke. Ingen teorier skal unntas et kritisk blikk, og dersom en teori ikke lenger kan forsvares som følge av ny kunnskap, så skal den forkastes eller revideres. Dette kalles fremskritt, noe som åpenbart er en uting i «tankesmien» Skaperkraft sin verden. Men dette er vel den eneste måten de kan forsvare sitt trosgrunnlag på?

Brekke har mer til felles med avsindig, amerikansk kristenfundamentalisme, enn med et moderne menneskesyn hvor respekt for små guttebarns ukrenkelighet står i høysetet. Utsagn som:

Debattene blir også ofte illiberale, fordi mange ser ut til ville bruke statlig makt, lover og regler for å innskrenke handlefriheten til individer og grupper, og stadig presse grensene for politikk inn på områder som utvilsomt bør tilhøre den private sfære.

kunne vært uttalt av folk som Glenn Beck. Og det er rett og slett skremmende.

Om styrkeprøver

Prest Sunniva Gylver skriver i Aftenposten om «Den store styrkeprøven», hvor hun mener at «det er kraft i å sette grenser for seg selv».

Tanken hennes er at man blir sterk gjennom å vise handlekraft, og at denne styrken kan hjelpe en til å tåle tunge dager. Imidlertid faller hele resonnmenentet hennes sammen som følge av premisset: Man skal vise styrke ved å følge bibelske formaninger, som å «først søke guds rike». Dette er ikke styrke. Det er underdanighet og underkastelse. Å utføre en god handling fordi du blir fortalt det blir en hul handling, en ren instrumentell tilnærming uten rot i egen positivitet.

Svært karikert fremstår det som om den kristne loves adgang til et «evig liv i himmelen» fordi hun/han er flink til å ta kommando. Jeg finner intet rom for bruk av adjektivet «styrke» i et sånt tankesett.

Om å tro

I det som angivelig skal være en bokanmeldelse (?) slår informasjonsleder i i Norsk Luthersk Misjonssamband, Espen Ottosen, til igjen. I første avsnitt tar han fart, hopper, og går på trynet:

Iblant møter jeg ateister som hevder at de ikke tror noe som helst. De har ikke noe livssyn. For ateisme er ikke noe annet enn en avvisning – av Gud. Slik retorikk er imidlertid lettvint. Å avvise at Gud finnes vil få konsekvenser for hva et menneske tror om virkeligheten.

Jeg har lest litt rundt, og det Ottosen snakker om er en og samme form for tro, uavhengig av hva man måtte tro på. Prosjektet hans er – gjetter jeg på – å normalisere det å tro på en gud, og å plassere det i en mer hverdagslig ramme. Det å tro på at Manchester United skal vinne ligaen i England, det å tro på at det skal regne i morgen, det å tro på at renten settes opp og det å tro på en gud er like former for tro, ser det ut til at Ottosen mener. Og det er jo oppsiktsvekkende. For å si det forsiktig.

Jeg – som ateist – tror en rekke ting. Jeg tror ikke jeg vil oppleve at fotballlaget Huddersfield vinner Champions League. Jeg tror det vil regne denne uka. Jeg tror oppvaskmaskinen min vil gå i stykker i løpet av de neste tre årene. Denne troen er basert på erfaring. På kunnskap. På sannsynligheter. Jeg tror ikke på en gud. Nettopp fordi ingen erfaring, kunnskap eller sannsynligheter taler for at det skulle finnes en gud. Jeg anser ideen om en gud som menneskeskapt, som følge av behovet for trygghet og som forklaringer på det ukjente. (Guden Tor osv.)

Men at denne ideen skulle overleve helt inn i vår tid, hvor de fleste observerbare fenomener kan forklares vitenskapelig, er intet annet enn forunderlig. (Man kan sikkert forklare religiøse samfunn ut fra økonomiske motiver, men det er en annen diskusjon.)

Om fundamentalistisk ateisme

Jeg snublet ved en tilfeldighet over bloggposten «Fundamentalistisk ateisme«, og leste med interesse. Saken var en kommentar til et avisinnlegg av Bernt Hagtvet i Aftenposten i 2007. Avisinnlegget er skuffende lesning, en stråmannsaktig affære, hvor det konstrueres opp et bilde av «nyateismen» som ikke stemmer overens med noe jeg har sett noe sted. Selv ikke på reddit. Jeg griper meg selv i å tenke på et bilde jeg la ut her for en stund siden:

Militante religiøse versus militante ateister

Militante religiøse versus militante ateister

Men tilbake til bloggen («Postulater»). Les videre

Om den ubeviselige guden

Jeg skrev for kort tid siden en sak om kronikken til Johan E. Moan og Ola Didrik Saugstad. De fikk ikke mye ros av meg, gitt. I dag har Helge Revald Skullerud skrevet et innlegg mot kronikken, hvor han også gir dem det glatte lag. Skullerud konkluderer på sett og vis allerede i overskriften: «Gud kan ikke bevises vitenskapelig».

Heldigvis, får jeg nesten si. For Skullerud er professor i fysikk ved NTNU, og gjenoppretter mye av akademias ære.

Skullerud har åpenbart bedre grep på bibelhistorien enn jeg har, noe innlegget klart gir uttrykk for. Og han kjenner også historiefaget godt, og bruker sin kunnskap opp mot bibelens fortellinger:

Og fortellingen om Abraham er håpløst anakronistisk. Han kjøper Makpelahulen i Hebron av hetitten Efron, mer enn 200 år før hetitter fantes på denne jord. Og han møter filisterkongen Abimelek i Beer Sheva, ca. 800 år før filistrene og andre av «havfolket» strømmet inn i det indre Middelhav. Og brukte kameler som pakkdyr ca. 1200 år før kamelen ble innført som pakkdyr i området da assyrerne åpnet handelen på Sør-Arabia. Les videre

Om nærsynthet

«Ateismen er nærsynt», skriver Espen Ottosen i en kommentar i Aftenposten 13. september 2012 om Richard Dawkins. Nærsyntheten kan nok diskuteres, all den tid Ottosen rett og slett ikke forstår budskapet Dawkins ønsker å formidle. Kort fortalt mener Dawkins at vitenskapen på sikt vil kunne forklare hele vår tilværelse, og at det ikke er behov for å lete etter noe overnaturlig for å kunne forklare denne tilværelsen.

Ottosen mener øyensynlig dette innebærer en begrensning, fordi det er en lang rekke ting naturvitenskapen ikke kan forklare. Og selvfølgelig har Ottosen rett i dette. Forklaringen er ganske enkel: Dawkins’ prosjekt begrenser seg ikke til naturvitenskapen, selv om han er biolog. Han snakker om vitenskap, ikke kun naturvitenskap.

Les videre

Om kirkens sviktende selvinnsikt

I Aftenposten 14. februar skriver Silje Kvamme Bjørndal om «Kirkens sviktende selvtillit«. Kronikken er et innlegg for å beholde en kristen formålsparagraf i skolen. Kvamme Bjørndal er stipendiat ved Det Teologiske Menighetsfakultet, og kronikken må leses i lys av utgivelsen av boken «Gud er tilbake», som kronikkforfatteren er medredaktør for. Målsettingen kan jeg respektere, men når jeg leser papirutgaven sitter jeg igjen med inntrykket av at dette er et desperat rop om at «Folk må komme på festen min! Den er kjempefin!»

Stålsett-utvalget har levert vektige argumenter for et absolutt og tydelig skille mellom kirke og stat. Kronikkforfatteren er åpenbart uenig, og argumenterer for en fortsatt sammenblanding mellom privat tro og storsamfunnets innretning:

Når de samtidig foreslår å fjerne henvisninger til vår kristne arv, viser de manglende forståelse for at verdier som likeverd, toleranse og nestekjærlighet må forankres i konkrete tradisjoner og forståelsesrammer. Les videre

Om diskursiv analfabetisme

Aftenposten gjorde seg i 11. februar 2013 til mikrofonstativ for kristne synsere av ulik art. Herunder noen jeg ikke trodde ville låne sin stemme til dette prosjektet – boken «Gud er tilbake!», som Erik Solheim og Bård Vegar Solhjell. Avisen kaller saken «- Vi kan bli religiøse analfabeter».

I en billedkarusell kan vi lese en del underlig eskapisme. Den beste – eller verste – er et sitat fra Faruk Terzi:

Hvis du studerer astrofysikk og finner resultater som står i motsetning til din tro, er årsaken kanskje din manglende evne til å koble teologien og dine observasjoner sammen.

Det Terzi egentlig sier er vel at

Hvis du studerer astrofysikk og finner resultater som står i motsetning til din tro, så bør du ikke erkjenne at teologien er feil, men bare akseptere at du er for dum.

Men dette er vel greit nok. Aftenposten siterer bare fra boken. Les videre