Om å skape mening

Jeg er ikke den eneste som har gått i rette med Espen Ottosens kronikk på NRK ytring, hvor han prøver å forene religion med vitenskap. 1. mai 2014 mottar Ottosen motbør også fra Håvard Nyhus. (Rollesammenblandingen Nyhus bedriver er litt ugrei. Er det gratisblekka Natt & Dag han snakker for når han signerer kronikken med «redaktør» for Natt & Dag? Selvfølgelig ikke. Men det kan vi la ligge.)

Nyhus sin teologiske posisjon bør være kjent nå, for dem som har fulgt ham litt. Han snakker om en gud som er en opphøyd størrelse, utenfor menneskets fatteevne. Det kan synes som en fornærmelse mot denne guden hvis man prøver å plassere ham/henne i det samme epistemologiske rammeverket vi benytter for andre fenomener vi ønsker å forklare eller skape visshet om.

Denne iveren etter å forherlige (?) guden fører stundom galt av sted, som når Nyhus skriver at:

Tro og rasjonalitet skal kunne forenes. (…) det er (…) en rest der, som du ikke kan gjøre regnskap for, men som likevel oppleves som god, sann og riktig. Troen er denne ekstra meteren. Spranget der fornuften kommer til kort. Den er ikke på tross av, og ikke som en direkte konsekvens av, men i overenstemmelse eller forening med fornuften.

Les videre

Om det tafatte

Espen Ottosen prøver hos NRK Ytring den 20. april 2014 å levere det han mener er «Vitenskapelige argumenter for Gud«. Det er usikkert hva han presterer, men vitenskapelige argumenter er det ikke.

Les kronikken. Og les den så en gang til. Sånn, nå har du sikkert, som meg, sett at han overhodet ikke leverer argumenter for en gud. Han prøver snarere – som fundamentalister flest – å argumentere mot argumenter mot en guddommelig skapning, og det på en måte som vi gjerne ser hos konspirasjonsteoretikere: At noe ikke kan motbevises tolkes automagisk som et bevis for at det finnes.

Det er gjerne sånn det går når man først inntar et standpunkt (eller en tro) og dernest søker å finne rasjonalet for dette standpunktet. Les videre

Om å la fiksjoner trumfe anstendigheten

Tvitreren Sverre Litleskare la søndag 23. mars ut en tweet som i stor grad handlet om Espen Ottosen. Tweeten til Litleskare (@sverriss) finner du her. Saken det vises til handlet etter det jeg kan forstå om motstand mot homofil praksis, selv om homofil legning tilsynelatende aksepteres. Logikken bak en slik tenkning er at overtro (religionen) krever at du tilsidesetter din personlighet – i den grad en seksuell legning skal kalles personlighet – som følge av et imperativ fundert i denne overtroen. Leveregelen kan dermed formuleres omtrentlig som «vær den du er, så lenge du ikke viser det til noen».

Og det hele blir enda mer skremmende når vi leser begrunnelsen for at fundamentalistene hevder sitt gammelmodige syn:

«jeg mener Gud gir beskjed i Bibelen om rett og galt»

En flere tusen år gammel bok man ikke kjenner opphavet til skal diktere våre liv? Saklig. Spørsmålet er: Hvordan skal vi bli kvitt dette uvesenet overtroen representerer? I Norge går det laaaaangsomt riktig vei, mens utviklingen hos republikanere i USA faktisk går feil vei. (Jeg synes vel også denne saken, hentet fra en amerikansk tv-serie (West Wing) bidrar til å peke på hvordan vi bør møte bibelens absurditeter.)

Hadde det ikke vært for at denne type vettløs retthaverskhet basert på en privat og personlig overtro ødelegger så mange unge homofile og bifile menneskers selvfølelse, så kunne vi bare ledd det hele bort, og fortsatt å blande tekstiler og bedrive ballsporter med svinelærskuler på «hviledagen». Men siden fundamentalismen altså gjør nettopp det; skader sårbare jenters og gutters selvbilder, så kan vi ikke nøye oss med latter.

Men spør meg ikke om hva som skal gjøres, for oppfordringer om fornuft og medmenneskelighet møter en stengt dør hvis de sendes i kristenfolkets retning. Jeg har likevel et håp om at de en dag innser at menneskefiendligheten deres ikke hører vår tid til.

Om risiko

17. oktober 2013 skrev en rekke medisinere et opprop mot omskjæring på debattsidene hos aftenposten.no. Jeg kjenner ingen av dem som skrev, men til sammen representerer de ganske åpenbart en solid medisinsk kompetanse. (De seks som stod bak oppropet er Jan Petter Odden, leder av Norsk barnelegeforening, Astrid Grydeland Ersvik, leder, Landsgruppe av helsesøstre i Norge, Hans Skari, leder, Barnekirurgisk forening, Anja Smeland, leder, Barnesykepleieforbundet, Trond Markestad, professor, leder for Rådet for legeetikk, Anne Lindboe, barneombud og barnelege.)

De seks går gjennom deler av det medisinske grunnlaget for praksisen med å skamfere små barn i form av omskjæring, og det er tydelig at de medisinske fordelene er minimale, om de overhodet er der. Tvert i mot er det risiko for komplikasjoner og dødsfall som følge av skamferingen. I tillegg så er det slett ikke uvanlig at voksne, omskjærte menn fortviler over det valget deres foreldre gjorde uten deres samtykke. I sum synes det ganske klart at de rent objektive konsekvensene av skamferingen unisont peker i én retning: Det finnes ingen fordeler, bare ulemper.

Diskusjonen rundt omskjæring burde ha stoppet der. Men akk! 19. oktober 2013 skrider Espen Ottosen og Torstein Husby til verket, og med iver, fynd og klem begår de en av de mest usakelige meningsytringene jeg har sett på svært, svært lenge. Les videre

Om å tro

I det som angivelig skal være en bokanmeldelse (?) slår informasjonsleder i i Norsk Luthersk Misjonssamband, Espen Ottosen, til igjen. I første avsnitt tar han fart, hopper, og går på trynet:

Iblant møter jeg ateister som hevder at de ikke tror noe som helst. De har ikke noe livssyn. For ateisme er ikke noe annet enn en avvisning – av Gud. Slik retorikk er imidlertid lettvint. Å avvise at Gud finnes vil få konsekvenser for hva et menneske tror om virkeligheten.

Jeg har lest litt rundt, og det Ottosen snakker om er en og samme form for tro, uavhengig av hva man måtte tro på. Prosjektet hans er – gjetter jeg på – å normalisere det å tro på en gud, og å plassere det i en mer hverdagslig ramme. Det å tro på at Manchester United skal vinne ligaen i England, det å tro på at det skal regne i morgen, det å tro på at renten settes opp og det å tro på en gud er like former for tro, ser det ut til at Ottosen mener. Og det er jo oppsiktsvekkende. For å si det forsiktig.

Jeg – som ateist – tror en rekke ting. Jeg tror ikke jeg vil oppleve at fotballlaget Huddersfield vinner Champions League. Jeg tror det vil regne denne uka. Jeg tror oppvaskmaskinen min vil gå i stykker i løpet av de neste tre årene. Denne troen er basert på erfaring. På kunnskap. På sannsynligheter. Jeg tror ikke på en gud. Nettopp fordi ingen erfaring, kunnskap eller sannsynligheter taler for at det skulle finnes en gud. Jeg anser ideen om en gud som menneskeskapt, som følge av behovet for trygghet og som forklaringer på det ukjente. (Guden Tor osv.)

Men at denne ideen skulle overleve helt inn i vår tid, hvor de fleste observerbare fenomener kan forklares vitenskapelig, er intet annet enn forunderlig. (Man kan sikkert forklare religiøse samfunn ut fra økonomiske motiver, men det er en annen diskusjon.)

Om nærsynthet

«Ateismen er nærsynt», skriver Espen Ottosen i en kommentar i Aftenposten 13. september 2012 om Richard Dawkins. Nærsyntheten kan nok diskuteres, all den tid Ottosen rett og slett ikke forstår budskapet Dawkins ønsker å formidle. Kort fortalt mener Dawkins at vitenskapen på sikt vil kunne forklare hele vår tilværelse, og at det ikke er behov for å lete etter noe overnaturlig for å kunne forklare denne tilværelsen.

Ottosen mener øyensynlig dette innebærer en begrensning, fordi det er en lang rekke ting naturvitenskapen ikke kan forklare. Og selvfølgelig har Ottosen rett i dette. Forklaringen er ganske enkel: Dawkins’ prosjekt begrenser seg ikke til naturvitenskapen, selv om han er biolog. Han snakker om vitenskap, ikke kun naturvitenskap.

Les videre