Om retten til å få barn

Carl I. Hagen har fått mye motbør som følge av sitt forslag om å opprette en innvandringsetat. Man kan bare spekulere i hvorfor forslaget kommer akkurat nå, noen måneder etter valget, men det kan kanskje ha med at Frp i posisjon har blitt veldig ulikt Frp i opposisjon å gjøre. Men dette er ikke en blogg om politikk, så jeg lar det ligge.

Carl I. Hagen setter indirekte fingeren på et poeng: Det er ingen menneskerett å få barn. Han bommer imidlertid med sin påstand om omsorgssvikt. At noen få familier ikke lar norsk være et naturlig språk hjemme er ikke automatisk et uttrykk for omsorgssvikt. Det kan være en rekke ulike omstendigheter som fører til at et annet språk enn norsk er det som benyttes hjemme. (På samme måte som nordmenn som flytter til Spania beholder norsk som sitt hjemmespråk.) Les videre

Om et norsk tilbakeskritt

Kristelig folkeparti fikk 5,6% oppslutning ved stortingsvalget i 2013. Sonderingene rundt en ny regjering endte med at Høyre og Fremskrittspartiet danner regjering alene, uten Venstre og Krf. Vi ser ut til å få en mindretallsregjering med 77 plasser i Stortinget, men hvor en samarbeidsavtale sikrer støtte fra de to partiene som velger å stå utenfor regjering.

Samarbeidsavtalen bærer i seg to (minst) tilbakeskritt hva gjelder livssyn. Det ene dreier seg om gjeninnføringen av kristendom som bærebjelke i livssynsundervisningen, noe menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg reagerte på i 2007. I stedet for å respektere menneskerettigheter og full trosfrihet, så velger den nye regjeringen å kjøpe støtte fra Krf, og føre landet bakover i tid. Dette skjer i en tid hvor andelen aktivt kristne fortsetter å synke, og hvor vi (heldigvis) nærmer oss en situasjon hvor bare én av ti dyrker sin kristne overtro. Les videre