Om å skape mening

Jeg er ikke den eneste som har gått i rette med Espen Ottosens kronikk på NRK ytring, hvor han prøver å forene religion med vitenskap. 1. mai 2014 mottar Ottosen motbør også fra Håvard Nyhus. (Rollesammenblandingen Nyhus bedriver er litt ugrei. Er det gratisblekka Natt & Dag han snakker for når han signerer kronikken med «redaktør» for Natt & Dag? Selvfølgelig ikke. Men det kan vi la ligge.)

Nyhus sin teologiske posisjon bør være kjent nå, for dem som har fulgt ham litt. Han snakker om en gud som er en opphøyd størrelse, utenfor menneskets fatteevne. Det kan synes som en fornærmelse mot denne guden hvis man prøver å plassere ham/henne i det samme epistemologiske rammeverket vi benytter for andre fenomener vi ønsker å forklare eller skape visshet om.

Denne iveren etter å forherlige (?) guden fører stundom galt av sted, som når Nyhus skriver at:

Tro og rasjonalitet skal kunne forenes. (…) det er (…) en rest der, som du ikke kan gjøre regnskap for, men som likevel oppleves som god, sann og riktig. Troen er denne ekstra meteren. Spranget der fornuften kommer til kort. Den er ikke på tross av, og ikke som en direkte konsekvens av, men i overenstemmelse eller forening med fornuften.

Les videre

Om de skadelige konsekvensers toleranse

Det har blitt en del saker om Håvard Nyhus her, ser jeg. (Klikk på navnet hans til venstre her, så ser du alle sakene på ett brett.) Til redaktør i Natt & Dag å være vier han forunderlig mye tid til hverdagsreligiøsitet. I Dagbladet 3. oktober forsøker han å gå til rette med Barneombudet når det gjelder omskjæring av guttebarn. Det går ikke så bra, og det skyldes en skivebom. Han forsøker å legitimere en bestialsk praksis med skamfering av små barn med å henvise til at det gis samtykke til denne praksisen gjennom et historisk basert «kollektivt samtykke».

Dette er en feilslutning og Nyhus bommer ikke bare på mål, han er på feil bane. Vi har sett flere historisk baserte samtykker opp gjennom historien. Felles for dem er som regel at de på ett eller annet tidspunkt opphører å være et samtykke, og i stedet fremstår som bilder på en historisk basert uvitenhet. Les videre

Om å møte dårlig kritikk med god kritikk

Jeg har allerede skrevet tre saker her om Håvard Nyhus. I går skrev Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet et motinnlegg, hvor hun tar et oppgjør med Nyhus. Jeg er svært enig med Hobbelstad. Nesten pinlig selvfølgelig, egentlig.

Hun indikerer forsiktig at Nyhus generaliserer fra noe singulært, men den viktigste kritikken er at Nyhus ikke har rett til å kreve en spesifikk form for retorikk fra sine meningsmotstandere. Jeg velger å tilføye: Spesielt ikke når Nyhus velger en karikert form selv.

Om en idé om noe overflødig

Jeg har skrevet et par saker her om Håvard Nyhus og hans to kronikker i Dagbladet. (En sak her, og en sak her.) Som jeg har fortalt, så er Nyhus sitt prosjekt en smule utydelig, men jeg har funnet noen utdypinger på verdidebatt.no. I det ene innlegget prøver Nyhus å fortelle hva gud er, uten at han faktisk klarer å si så mye om nettopp det, annet enn å hevde at gud «er altså et uskapt, ikke-kontingent, transcendent «vesen» (Gud er alt annet enn noe vesen)».

I det andre innlegget er han noe tydeligere:

Gud er altså ikke et handlende subjekt med universet som sitt praktiserende område. Ideen Gud er forestillingen om noe som er helt utenfor og uavhengig av denne verden.

Denne guden befinner seg ikke et spesielt sted, som i en eller annen himmel over skyene.

La meg forutsette at denne referanserammen er korrekt, og se på hva noen av følgene av den må være. Ideen gud må innenfor denne referanserammen sies å være menneskeskapt, fordi selve ideen ligger innenfor vår veden, selv om det ideen handler om ligger utenfor. (Det kan ikke eksistere noen gjensidig kobling mellom ideen og innholdet i den. Ideen peker på en gud, som ikke peker tilbake på ideen. Les videre

Om å ta seg vann over hodet

Jeg har tidligere kommentert Håvard Nyhus sin kronikk i Dagbladet. 31. juli gir han et tilsvaret svar Jonas Bergland har forfattet. Jeg vil la Berglands svar ligge, og også Kjetil Voldens svar på Nyhus sitt svar. (Forvirret nå?)

For Nyhus sin kronikk (den siste av de to) forteller meg først og fremst at han har tatt seg vann over hodet. Han gikk til torgs med en kronikk, som i følge hans egne ord, var «sleivete». Og så kritiserer han motforestillingene som «hårsåre». Svømmer du på dypt vann uten å ha treningsgrunnlag, så synker du straks kreftene (les: argumentene) tar slutt.

Kronargumentet Nyhus klamrer seg til, som om den var en redningsplanke, er at «Læren om Gud kan oppfattes som et aksiomatisk system.» Dette argumentet er ingen redningsplanke, men en sementklump, som drar ham til bunns. Les videre

Om åndssvak nyateisme

Håvard Nyhus, redaktør i Natt&Dag, skriver lørdag 27. juli 2013 om «”den åndssvake nyateismen»”. Jeg sliter litt med å forstå nøyaktig HVA han vil, Nyhus. Men jeg tror han vil heve debatten til et høyere nivå, rent kunnskapsmessig. I det minste er det sånn jeg leser ham mot slutten av kronikken:

Slik gjør nyateistene seg skyldig i det samme de anklager sine troende motstandere for. Deres posisjon hviler på den samme overlagte uvitenheten og enfoldigheten som de ikke tolererer hos motparten.”

Nyateister er altså kunnskapsløse, ser det ut til at Nyhus mener, og det er dette han vil arrestere dem for. (Her kunne det være på sin plass å påpeke at når han benytter fraser som ”enfoldige”, ”tror de kommer med glupe antagelser”, ”den twitrende tåpen”, og så videre, så virker det i liten grad som om han stiller de samme kravene til seg selv. Dette er dog kun et sidespor, og jeg vil ikke følge det videre.) Les videre