Om å konstruere «virkeligheten»

Som jeg nylig påpekte, så er det tilnærmet patetisk å hevde at en kristen gud skulle ha skapt universet med mennesket i sentrum. Og enda snevrere: At en gruppe mennesker skulle ha vært det «utvalgte» folket. Hvorfor i all verden skulle guden ha skapt milliarder av galakser milliarder av lysår borte? Hvilken funksjon har disse galaksene? Hva er meningen med dem? Svaret er ikke «guds veier er uransakelige». Det svaret er utelukkende en unnvikelsesmanøver.
Enda mer patetisk blir det når kreasjonistene hårdnakket hevder at universet er (maksimalt) 10.000 år gammelt. Hvis du kjøper et hobbyteleskop til rundt 15.000 kroner, tar det med deg på en fjelltopp litt vekk fra tettbygde strøk (for å unngå gjenskinnet fra byens lys), så kan du se lys fra stjerner opp til 6 eller 7 milliarder av lysår unna. (Jeg hørte dette nettopp på NRK P2.) Man kan altså selv observere at kreasjonistene tar fullstendig feil.
Jeg er oppriktig nysgjerrig på hvordan kreasjonistene responderer på dette. Den eneste mulige forklaringen er at guden måtte ha skapt alle galaksene og samtidig skapt lyset på vei fra dem. Og det lyset vi ser i dag måtte guden altså for 10.000 år siden ha skapt slik at det var 10.000 lysår unna. Dette er teoretisk mulig. Spørsmålet blir da: «Hvorfor?» Hvorfor skulle guden ha skapt et univers med egenskaper som utelukkende gir kreasjonistene så gedigne forklaringsproblemer?
Slik jeg ser det, så er det tre mulige svar:
1. «Gudens veier er uransakelige.» Mer presist: De har ingen anelse, men aksepterer at det er fullstendig meningsløst.
2. Guden er en sleip og slu jævel, og har gjort det for å teste troen de kristne klamrer seg til. Ikke akkurat bildet til en kjærlig gud som «elsker» mennesket. Og det må vel finnes enklere og tydeligere måter å teste kristentroen på?
3. Det enkleste svaret: Guden gjorde det ikke. Mindre fundamentalistiske kristne aksepterer dette svaret. Så blir oppfølgingsspørsmålet: Hvilke andre deler av bibelen er sprøyt, løgn og vås? Eller rettere: Hvilke deler er ikke sprøyt, løgn og vås?

Om å plassere apen på den andres rygg

Noen ateister – sannsynligvis flere i USA enn i Norge – får spørsmålet: «Hvordan vet du at det ikke finnes en gud?» Svaret på det spørsmålet blir strengt tatt et svar på to nivåer, og begge nivåene har med vitenskap å gjøre.

Som jeg har indikert tidligere, så kan selv flåsete påstander besvares seriøst. Ovenstående spørsmål er imidlertid ikke flåsete. Bare feil.

Jeg regner meg som rasjonalist. Dette betyr at dersom noe jeg ikke tror blir begrunnet, sannsynliggjort eller endog bevist, så skal jeg endre oppfatning. Selv om det kan være vanskelig. Per i dag så finner hverken jeg eller andre ateister at det er begrunnet, velfundert, sannsynliggjort eller bevist at det finnes en gud.

Les videre

Om hvorvidt man trenger en gud

Hvis jeg spør meg selv om man trenger en gud, eller om hvorfor man trenger en gud, så blir svaret todelt:

  1. Noen trenger en gud for å forstå verden man lever i
  2. Noen trenger en gud fordi de er redd for døden

Og for noen vil selvsagt både 1. og 2. passe. (Og det kan tilføyes ulike maktstrategiske forklaringsmodeller, så som at landsbyens yppersteprest skaffet seg makt i landsbyen gjennom å hevde en kunnskap øvrige landsbybeboere ikke hadde. Jeg lar dette ligge her.)

En gud for å forstå verden

Denne forklaringen bygger mest sannsynlig på at man ikke skjønner eller ikke anerkjenner en naturalistisk forklaringsmodell for hvordan verden har blitt til. Dette kan bygge på to forhold: Enten at man føler seg forpliktet til å holde fast ved en gud som skaperen av alt, altså en sirkulær forklaringsmodell, eller at man simpelthen ikke vet nok om om hva som skjedde etter «the Big Bang» og den påfølgende evolusjonsteorien. Les videre