Om kirkens ulne moral

Jeg har nettopp referert til Preben Aavitslands kronikk i Aftenposten 11. april 2013, hvor han skriver om en fremtidig skilsmisse mellom kirke og stat. Den samme Aavitsland hadde 9. april et innlegg i Dagsavisen om en «telekirketorgsjarlatan» ved navn Svein-Magne Pedersen, som lurer mennesker i krise for pengene sine. Aavitslands kronikk handler ikke om Pedersen, men om kirkens manglende avstandtagen fra Pedersen. (Dette er den samme type ulne moral som jeg nylig har påpekt hos den katolske kirke, for øvrig.)

Jeg skal ikke bruke tid og plass her på Pedersen. Han kan du heller lese om i Gunnar Tjomlids blogg. (Du kan også se her.)

Det jeg ønsker her er bare å henlede oppmerksomheten i samme retning som Aavitsland: Den norske kirke må ta stilling til denne type spørsmål. Er det greit at svindlere som Pedersen tjener penger på en gud uten at kirken mener noe om det?

Og er det greit at lokale menigheter samarbeider med folk som Pedersen? Slik de gjorde i Tromsø i fjor?

Dette er rent retoriske spørsmål, for svaret mener jeg bør være gitt. Aavitsland utfordrer i sitt innlegg biskop Stein Reinertsen til å svare. Jeg tviler på at biskop Reinertsen vil gi lyd fra seg. Han er nok for opptatt med å la være å vise omsorg for fraskilte.

Om angivelig prestemangel

Bispemøtets preses, biskop Helga Haugland Byfuglien, retter i Aftenposten en bønn (pun intended) til det politiske miljø om en styrking av bevilgningene til kirken, slik at kirken kan ansette flere prester. Et av argumentene hennes er at «Norske prester har i dag mer enn 1000 flere medlemmer å betjene enn sine kolleger i Sverige og Finland.»

Men nei. Vi har nok bare en prestemangel på papiret.

Medlemstallet i den norske kirke er synkende. Fra 2005 til 2011 gikk medlemstallet ned med mer enn 100.000, i følge kirkens egne data. Disse tallene er nok ikke et reellt utrykk for faktiske religiøse preferanser, som jeg har skrevet om tidligere: Folk får rett og slett ikke til å melde seg ut. Les videre