Om styrkeprøver

Prest Sunniva Gylver skriver i Aftenposten om «Den store styrkeprøven», hvor hun mener at «det er kraft i å sette grenser for seg selv».

Tanken hennes er at man blir sterk gjennom å vise handlekraft, og at denne styrken kan hjelpe en til å tåle tunge dager. Imidlertid faller hele resonnmenentet hennes sammen som følge av premisset: Man skal vise styrke ved å følge bibelske formaninger, som å «først søke guds rike». Dette er ikke styrke. Det er underdanighet og underkastelse. Å utføre en god handling fordi du blir fortalt det blir en hul handling, en ren instrumentell tilnærming uten rot i egen positivitet.

Svært karikert fremstår det som om den kristne loves adgang til et «evig liv i himmelen» fordi hun/han er flink til å ta kommando. Jeg finner intet rom for bruk av adjektivet «styrke» i et sånt tankesett.

Om akseptabel tro

Dette blir – som så mye annet her på denne bloggen – et personlig synspunkt. Intoleranse er dessverre ganske vanlig når man snakker om religion og livssyn. «Alle» setter seg på syn høye hest, og omtaler andre livssyn i negative ordelag. Jeg har sikkert gått i den fellen selv, men tenker at det finnes akseptable måter å tro på. Følgende liste er et utkast til en beskrivelse av akseptabel tro:

  • Ikke påtving andre din egen tro. Du kan gjerne beskrive den, men la de du prøver å nå frem til oppsøke deg.
  • Ikke krev at andre skal leve i henhold til dine private regler.
  • Ikke krev at staten skal støtte ditt eget livssyn mer enn de støtter andre.
  • Ikke indoktriner barn. La dem få slippe å velge sitt livvsyn før de er voksne.
  • Ikke fordøm andres livssyn, men omtal gjerne deres praksis når denne bryter med gjengs moral.
  • Vær kritisk til din egen forståelse. Krev av deg selv at du tenker fornuftig.

Det kan være langt flere punkter som bør formuleres, men dette tror jeg kan være noe av kjernen.

Om når religiøs tro blir selvbedrag

Jeg blir alltid like oppgitt når jeg hører mennesker fortelle at deres religiøse tro gir dem “mot” og “styrke”.

For greia er jo – ganske enkelt fortalt – at siden ingen til nå har basert sin tro på et gudsbevis, så sitter troen mellom ørene. Det er en helt privat tro. En helt privat greie.

Hvorfra får da de troende den styrke og det mot en ikke-observert eller opplevd gud angivelig gir dem? Svaret må rett og slett være at de produserer disse kreftene og denne styrken selv.

Dette selvbedraget gjør meg så oppgitt. Det er rett og slett uforståelig at presumptivt oppegående mennesker tilskriver egne, positive egenskaper til en metafysisk størrelse som de ikke kan vite at finnes?