Om å tukle det til for seg selv

Søndagsåpne butikker eller ei? Dette har vi spurt oss selv om i noen tid nå, og meningene er mange. Noen debatter synes å være så åpne at vi venter på det ene, klargjørende argumentet, som åpner nye perspektiver som igjen fører til at debatten kan avsluttes med en viss enighet.

Man kunne håpe at Per Arne Dahl skulle levere slike argumenter, men jeg blir i utgangspunktet – og med rette – skeptisk når en kristen befatter seg med spørsmålet om hvordan vi skal innrette oss på våre søndager. (Kirkeklokkene klemter illevarslende i det fjerne.) Jeg har stor sans for standpunktet om at søndagene skal være spesielle, slik at vi kan sette hverdagene i et relieff. Men han tukler det så voldsomt til for seg selv, domkirkepresten:

Denne utviklingen strider imot skaperverkets struktur og livsrytme. Det finnes en grunnleggende veksling mellom dag og natt, aktivitet og søvn, arbeid og hvile. Det eksisterer et skifte mellom vår og sommer, høst og vinter. Kontraster som er Skaperens bekreftelse på at alt som spirer og gror, også må få vegetere og roe seg. Uten variasjon dør livet i sitt mangfold. Og vi må ikke innbille oss at vi kan oppheve skaperverkets vekslinger uten at vi må betale en pris.

Det som kunne ha vært en opplysende dikotomi søles til når han prøver å gjøre sin overtro til noe som angivelig skal ha relevans for mitt liv. Og ditt. Og alle de andre «troløse» sine liv.

Les videre

Om en uhellig forbrødring

Bare en liten observasjon: I disse dager (begynnelsen av august 2013) diskuteres det bittelitt om hvorvidt butikker bør få være åpne på søndager eller ei. Høyre ønsker dette. Frp også. Kristenfolket ønsker å holde hviledagen hellig, og sier nei. Arbeiderpartiet sier nei av hensyn til søndagsfreden og muligheten til å slippe å måtte jobbe. Mest av hensyn til de ansatte, egentlig. Og der fikk vi plutselig en forbrødring mellom arbeiderbevegelsen og kristenfolket. Ganske så plutselig.